Stein Nilsen (68) er pensjonist på papiret, men slettes ikke i praksis. Han undres på om det alltid må være så travelt, men innser samtidig at det er selvforskyldt.
Det er vanskelig å få banket en avtale med Stein Nilsen som bekrefter at han er pensjonist, i alle fall i navnet. Men der stopper det også.
Program hver dag
Det passer ham best å ta intervjuet til morgenkaffen. For i løpet av dagen og kvelden har 68-åringen mange gjøremål. Enten det dreier seg om kordirigentjobber eller andre musikkoppdrag, snekkerjobber eller ting som må gjøres på hytta eller på eiendommen hjemme i Aunbygda i Skaun. Eller så kanskje har han tatt på seg vikartimer ved kulturskolen i Skaun hvor han har jobbet i 30 år inntil han ble pensjonist for et par år siden.
- Jeg har program hver eneste dag, sier han og oppsummer noe av aktiviteten som også favner om verv i Skaun historielag og Kristin på Husaby.
I tillegg liker han å gjøre det han kaller for gagns arbeid som blant annet omfatter snekkering på gården til dattera Berit på Hølonda eller hos en nabo.
- Jeg påberoper meg ikke å være snekker. Men jeg vet att fram på en hammer og forstår vateren. Jeg liker å være i prosessen, og være nøyaktig fra første spadetak. Hvis jeg skulle valgt jobb på nytt, måtte det bli å gjøre noe med hendene. Kanskje hadde jeg blitt snekker? sier han, og viser bilder på veggen som røper at han hele livet også har vært en mester med tegneblyanten.
- Hvorfor røykte jeg?
Pensjonist? Han smaker på ordet, og sier at han prøver å tenke minst mulig på det. Samtidig opplever han at tida ubønnhørlig rusler og går.
- Faren min døde da han var bare 48 år. Jeg har overlevd ham med 20 år, sier han og innrømmer at det får ham til å reflektere rundt dette med alder.
- I en alder av 68 år, er jeg sjeleglad for at jeg har helsa og er frisk. Det er ting jeg tok som en selvfølge tidligere, sier han og tenker på folk som er langt yngre enn ham, og som det er langt dårligere stelt med.
- Når jeg ser tilbake på livet, tenker jeg at jeg kunne ha lagt til rette for enda bedre helse. Hvorfor røkte jeg for eksempel i 30 år? sier han hoderystende, og føyer til at ettersom han er velsignet med ei ung «kjerring» som er 12 år yngre, en stor huseiendom og ei stor hytte, så må han pinadø holde seg frisk.
Smia står ubrukt
Men om han er aldri så mye pensjonist, så har han travle dager – litt for travle egentlig. Smia han bygde på eiendommen i Aunbygda, har han bare fått brukt to-tre ganger. Og han som fant det så fasinerende å lære knivmakerkunsten. Og bøkene som han har så lyst til å lese, forblir nærmest uåpnet.
- Boka jeg har hatt med meg på hytta i hele sommer og høst, er med hjem igjen like ulest, beklager han og tror det blir vanskelig den dagen hytta blir ferdig og ikke krever sin arbeidskar lenger.
Da er han redd han blir rastløs, selv om han trives aldri så godt på fjell- og bærturer. Det er noe med dette å være i prosess.
Til overs
Stein Nilsen mener han er heldig.
- Å bli pensjonist kan være helt meningsløst når ingen har bruk for deg mer, sier han og viser til de gamle karene i mølla i Buvika som var på jobb om natta og sov om dagene.
- Da de ble pensjonister, ble de plutselig til overs. Jeg er heldig som har jobbet i en bransje der jeg kan dra jobben min inn i pensjonisttilværelsen, sier han.
40 år i Eggkleiva mannskor
Som musikkskolelærer og kordirigent gjennom et langt yrkesaktivt liv, er han heldig som kan fortsette med musikk også som pensjonist.
I tillegg til å være dirigent for Heimdal mannskor, er han inne i sitt 40. år som dirigent for Eggkleiva mannskor.
- Et 40-årsjubileum må vel markeres?
- Det må vel helst markeres med to minutters stillhet, humrer han og mener at det er på tide å slutte.
- Det er ikke bra at jeg har vært dirigent for koret så lenge. Det gjør det vanskelig både for koret og for dem som kommer etter. Det blir slike fotavtrykk gjennom åra, sier han.
Jeg minner ham om at han også tidligere har «truet» med gi fra seg dirigentpinnen, men at han er blitt ved sin lest og gjennom det ledet koret til stadig nye musikalske høydepunkt.
Krevende
Også i år, siste helga i november, leder han koret i deres tiende førjulsshow; et show som krever sitt av dirigenten i form av musikalsk ledelse og som ansvarlig for mange av arrangementa for kor og orkester.
- Det er en stor oppgave for en musikalsk leder, da det forventes mye både fra sangerne når det gjelder arrangement av låter, og ikke minst fra publikum, sier han.
Han innrømmer at han noen ganger misunner kordirigenter som kun dirigerer kor og ikke må forholde seg til et orkester på 12–13 musikere med både blås og stryk.
I årenes løp har han skrevet mellom 450 og 500 arrangement til bruk for koret. Det er arrangement han uten videre gir bort, om noen spør, uten å ta betalt, .
- Du vet, det finnes så mange kopieringsmaskiner, sier han.
Våkner om natta
Førjulsshowet jobber han med gjennom hele året, men i oktober og november begynner han skikkelig å kjenne trykket.
- Det er ikke godt å våkne om natta av låter som surrer og går i hodet, sier han, og innrømmer at det er dager at han ser fram til ikke å kjenne presset og bare synge rene korsanger igjen.
Men det er ikke vondere enn at det fortsatt er en glede å lede koret i denne suksesshistorien. Han ramser opp artister som han har hatt gleden av å samarbeide med, som Ida Jenshus, Elg, Anders Jektvik, Moddi og Margaret Berger.
Etter endt juleshow kjenner han på en slags tomhet, mer enn tilfredsstillelse.
- Jeg sier som Freddie Mercury; jeg ser meg aldri tilbake.
Trening og kosthold
I voksen alder er han blitt enda mer bevisst på kosthold og helse, og trener tre ganger i uka på treningsstudio, bortsett fra sommeren. Tidligere har han slitt med ryggen, men har aldri vært bedre enn han er nå.
- Jeg har ei bok som handler om trening og kosthold for voksne mannfolk. Jeg må bare se alderen i øynene, og det gjelder å trene muskulatur, sier Nilsen som slettes ikke drømmer om å bli noen atlet.
Selvforskyldt travel
Ofte undrer han seg over at det må være så travelt bestandig. Da han sluttet i jobben, følte han på mange måter at han la fra seg ei bør. Men samtidig er det viktig å ha knagger å henge tilværelsen på.
- Å bli «gjørråslaus» er det verste som kan skje, slår han fast.
Men kanskje kan det bli for mange knagger?
- Det er godt å koke morgenkaffen og sitte lenge og lese avisa om morgenen, sier han og innrømmer at det tross alt er selvforskyldt at dagene blir så travle.
Som at han i desember har sagt ja til å stå på scenen i Studentersamfundet sammen med sitt gamle band Sparrows i forbindelse med mimringa rundt Popklubben som var på søndagskveldene i Samfundet på 1960- og 70-tallet. Da skal gutta i Sparrows, Missing Links og Difference en gang for alle vise at det fortsatt er liv i gamle trønderrockere.
