Den 29. juni i år sto fylkespolitiker Karin Bjørkhaug fram sammen med partikollega i KrF, Geirmund Lykke, fram i ST og uttrykte sterk motstand mot å omregulere 140 dekar kornjord på Furumoen i Orkdal for å gi plass til Norsk kylling. Motstanden var tuftet på hensynet til jordvernet. «Dyrkamark vil alltid tape om vi ikke har politikere som er villige til å se inn i neste generasjons behov,» sa blant annet Bjørkhaug.

Tirsdag denne uka var Bjørhaug med på å sikre flertall i fylkesutvalget for et forslag som innebærer at Norsk kylling kan etablere ny fabrikk i Orkdal. Forslaget ble fremmet som et felles forslag fra Høyre, Frp og Sp. Forslaget kom på bordet etter at fylkesrådmannen hadde innstilt på å si nei til å omregulere Furumoen til næringsformål. Fylkesrådmannens innstilling ble nedstemt med åtte mot to stemmer, hvorpå Høyre, Sp, Ap, Frp og KrF utgjorde flertallet. I etterkant vil nok mange spørre seg: Hvor er troverdigheten til KrFs Karin Bjørkhaug og Senterpartiets Gunn Iversen Stokke etter å ha vært med på å vedta et forslag som innebærer atjordbruksarealet på Furumoen blir industritomt?

Både Stokke og Bjørkhaug har nemlig vært åpne motstandere av å bygge ned dyrkamark for å gi plass til Norsk kylling. Men saken er at fylkespolitikerne ikke skulle vurdere saken ut fra jordvernhensyn, men ut fra hensynet til vanndirektivet. Plan- og bygningsloven sier klart og tydelig at det er Fylkesmannen sitt bord å si noe om jordvern, ikke fylkespolitikernes. Det ligger ikke i fylkespolitikernes mandat å komme med eventuelle innsigelser knyttet til jordvern.

Svaret er derfor at troverdigheten har økt både hos Bjørkhaug og Stokke etter dette vedtaket. Ingen kunne ha avslørt de to om de hadde valgt å legge vikarierende motiver til grunn og stemt for fylkesrådmannens forslag, med henvisning til at Furumokjela som våtmarksdelta må vernes. På den måten kunne de ha bidratt til å stoppe Norsk kylling-etableringa og bevart Furumoen som jordbruksareal. Bjørkhaug og Stokke velger i stedet å være profesjonelle. De fatter vedtak ut fra at de mener regionale næringshensyn oppveier miljøulempene relatert til vanndirektivet, og legger med det vikarierende motiver helt til side. Man trenger ikke være spesielt smart for å skjønne at det kan være fristende å benytte en slik anledning til å oppnå et overordna mål. Bjørkhaug og Stokke lot seg ikke styre av en slik fristelse, men valgte å være redelige. Og det fortjener de ros for.

Foto: Silje Asbjørnsen