Jubilant som ikke liker fokus på seg selv

Oddvar Indergård har levd i 60 år. 54 av dem på heimgården i Lensvik, og 22 av dem med ordførerrollen som yrkesliv.

- Jeg mener oppriktig at jeg ønsker dagen skal forbigå i stillhet, sier Agdenes-ordføreren, når vi inviterer oss selv hjem til ham dagen før den store dagen.

- Hvorfor? Er det så ille å bli 60 år, da?

- Nei! Det er ikke ille. Tallet 60 forteller bare at man har levd ei stund, på godt og vondt. Men det som er ille, er å få oppmerksomhet rundt egen person. Da blir jeg litt sjenert.

Blir sentimental

Sjenert? Hvordan er det forenelig med å stå i en ordførerrolle i 22 år? Indergård er faktisk Norges lengstsittende av alle dagens ordførere. En rolle som preges av alt annet enn å gjemme seg bort og være beskjeden.

- Det er forskjell på jobb og privatliv. Jeg liker ikke oppmerksomhet privat. På 50-årsdagen var jeg bortreist til Dublin. Som ordfører kan jeg holde taler i begravelser, men som privatperson klarer jeg det ikke. Jeg ble spurt om å tale i begravelsen til mamma, men sånt gjør jeg aldri. Det blir for sentimentalt, sier han.

Kaffemaskina hjemme på kjøkkenbenken har produsert to rykende kopper, og støpselet er behørig dratt ut igjen. Som røykdykker har Indergård fokus på brannvern. Ingen elektriske apparater forlates tilkoblet. Nå inntas kaffen ved det lange spisebordet i et nyoppusset barndomshjem på gården Leiringen i Lensvik, mens stort og smått gjennom 60 år skal fram i lyset.

Født hjemme

10. november 1957 var det så glatt at jordmora måtte hentes i lastebil med kjettinger, da ordførerspiren meldte sin ankomst hjemme på loftet. Mor Marie hadde fått permisjon fra sykehuset, fødeklar som hun var, og guttungen fant det for godt å starte livet sitt her i dette huset.

- Pappa var akkurat nedenfor her på bilverkstedet og kolonialen og hjalp til med innflytting, da mamma ropte at det måtte tilkalles jordmor.

Lille Oddvar, det tredje barnet i en flokk som skulle bli seks, ble født mens asiasyken herjet landet. Den kraftige influensapandemien brøt ut i 1957, og slo ut halve bygda her lokalt. Faren Osvald var derfor opptatt med å reise rundt på gårder og hjelpe til med melking hos syke bønder, mens det nye familiemedlemmet ble vant til livet utenfor magen.

Her på gården er Oddvar Indergård født, og her har han bodd helt til denne dag – med unntak av seks år. Det var trygt å vokse opp her, selv om barndommen ikke var helt fri for dramatikk.

Mistet en bror

Søskenflokken på seks ble nemlig redusert til fem da Indergård bare var sju år gammel. Han ble vitne til ei ulykke som endte med storebrorens død.

- Han var ti, jeg var sju og vi lekte nede på kaia. Vi klatret ombord i en lastebåt som lå der og hadde pause. Han klatret opp og sto på lastevinsjen, da den ble startet opp igjen etter pausen. Han havnet inni, og døde på sykehus samme dag.

Dette er en hendelse han tenker på av og til, men som nok preget foreldrene og besteforeldrene hans i større grad. Selv var han fortsatt ganske liten.

Fire gutter og ei jente ble igjen, og det var naturlig at alle tok sin del av arbeidet på gården. Her var det både kyr, griser, sauer, jordbær og pelsdyr. Indergård kjørte traktor fra han var gammel nok til å rekke ned til pedalene, trolig rundt 10 år, og var dermed en avlastning for faren.

- Vi hadde det godt. Å gjøre nytte for seg er noe av det beste man kan lære. Jeg var ikke skapt for å stå i jordbæråkeren, men jeg snekret kasser og brettet korger og vi melket hvis foreldrene våre skulle bort en dag.

Odelsgutten

Fotball og skihopping opptok fritida, i tillegg til venner og turer med familien til hytta ved Øyangsvatnet.

- Sjølen ble aldri noen skismører, så barndommens skiturer forbinder jeg med at det var bakglatt og ikke noe særlig stas. Jeg er blitt mer glad i skiturer nå i voksen alder, sier Indergård.

Ingen av foreldrene var politisk aktive, så den arven har han nok fra farfar Johan Petter Indergård, som satt som KrF-ordfører i Lensvik kommune fra 1948 til 1952.

Indergård skulle bli gårdbruker, det lå i kortene siden han var eldstegutten etter brorens død. Etter grunnskolen gikk veien derfor til Ørlandet på internat og landbruksmekanikerlinje. Skruing av motorer falt imidlertid ikke i smak, så Indergård tok veien videre til Orkanger og to år på handelsskolen der.

I et kollektiv på Fannremsmoen ble hans musikalske interesse vekket for fullt, gjennom en medelever med allsidig musikksmak.

- Han lærte meg å like nye typer musikk, og den dag i dag er Sissel og jeg ofte på byturer for å få med oss teater, konserter og kulturliv. Jeg er en kunst- og kulturinteressert person. Pink Floyd er det bandet han har hørt mest på gjennom årene.

Ble bankmann

Etter endt skolegang ventet jobb i Forretningsbanken i Trondheim, og studier på Bankakademiet på kveldstid. En landsens gutt ble imidlertid fort lei av å bo i blokk uten hage, og savnet landet til gagns, som han selv sier. Det varte bare to år før Indergård fikk seg kontorjobb på sykehjemmet i Lensvik, og flyttet hjem igjen til barndommens gård. Den ligger rett ovenfor bensinstasjonen i Lensvik sentrum.

I 1981, da han var 24 år gammel, møtte han Sissel Irene på en fest. Hun er ni år yngre, og var derfor ikke ei han kjente mye til fra oppveksten. Men etter denne festen ble de et par og flyttet etter hvert sammen på gården. I 1986 kom sønnen Ole Kristian til verden, og i 1989 kom dattera Ina. Samme år ble det også bryllup.

Etter å ha jobbet på helsesenteret noen år, startet Indergård opp settefiskanlegget Lensvik Fisk sammen med noe andre. Dette drev de fram til anlegget, som den dag i dag ligger ved Lensvik kirke, ble oppkjøpt av Lerøy. Deretter rakk Indergård å jobbe ett år som daglig leder for Orkdal lastebilsentral, før ordførerjobben – noe overraskende – har dratt ham inn i et foreløpig 22-årig løp.

- Jeg likte meg godt på lastebilsentralen, og trodde jeg hadde funnet min plass. Men da hadde jeg sittet i kommunestyret for Høyre i to perioder, og ble spurt om å være listetopp. Jeg sa ja, uten å forvente å bli ordfører, sier Indergård.

Brøt med Høyre

Det var Senterpartiet som hadde hatt ordføreren i Agdenes i alle år, med unntak av da Indergårds farfar satt for KrF. Oddvar Indergård skulle bli den neste til å bryte Senterparti-rekka. Som 37-åring ble han Høyre-ordfører og overtok kjedet etter valget i 1995. Et politisk spill og et samarbeid med Senterpartiet i forkant av valget, fikk ham i posisjon.

- Hvordan var det å starte som ordfører?

- Alt var nytt. Spesielt ekkelt var det når journalister begynte å ringe og spørre om ting jeg ikke visste svar på. Jeg måtte svare for meg på radioen om alt mulig. Men jeg er blitt vant til dette nå, altså.

Høyre-ordfører var han imidlertid bare i én periode, før han startet Felleslista for bygdeutvikling og fikk fornyet tillit som ordfører. Han hadde da samlet seg nok folk til å starte ei bygdeliste, og formidlet dette til sine partifeller i Høyre på våren før valget høsten 1999.

- Hvorfor brøt du med Høyre?

- Det var en uenighet mellom Sør-Trøndelag Høyre og Høyre lokalt. Partiet regionalt mente jeg tok grep som ordfører som ikke var i tråd med Høyres ånd. Jeg mente jeg taklet ordførerjobben bra. Samtidig hadde jeg kontakt med ildsjeler som gjerne ville engasjere seg, men ikke partipolitisk. Jeg plukket ildsjeler og dannet en egen liste, med meg selv som listetopp. Vi favner alt fra Rødt til Frp. Lokale saker handler ofte ikke om partipolitikk, men om bondevett og et syn på hvordan vi vil utvikle samfunnet, sier han.

Stor belastning

Den nye bygdelista tok én tredjedel av stemmene ved valget i 1999, og har siden dette holdt stand på samme nivå. Indergård er en populær ordfører, som får enormt mange personstemmer ved valgene. 22 år som kommunes politiske overhode taler for seg selv.

- Hvordan opplevde du å bryte med Høyre?

- Det var en stor belastning for meg personlig. Alle mediehus ville ha intervju, NRK, TV2 og aviser. De ville vite årsaken, men jeg hadde ikke mer å si om det den gangen enn det jeg har sagt nå. Det ble betraktet som en sensasjon. Jeg var ikke forberedt på at det ville bli så mye styr, så det var tøft.

Det er en særdeles samfunnsengasjert ordfører som har ledet kommunen gjennom alle disse årene. Korps, blandakor og revygruppa Seven in heaven har vært hobbyer i mange år, og i tillegg møter han ofte opp på treff i eldreorganisasjoner. Han har engasjert seg sterkt når hjørnesteinsbedriftene, Elpro og Storvask, har vært i hardt vær. I tillegg får han med seg det han rekker av kulturliv, og som tidligere nevnt: Han er også røykdykker og går alltid med alarm når han er hjemme.

- Jeg ble med i brannvesenet før jeg ble ordfører, og ville ikke slutte da de hadde kostet på meg røykdykkeropplæring. Jeg har vært med til nå, men nå er det over og ut siden det er 60-årsgrense.

Han har opplevd å rykke ut til ulykkessteder som brannmann, og samtidig blitt oppringt som ordfører for å sette kriseteam. Nok et bilde på engasjement og allsidighet hos Indergård.

Barnebarn – livets krydder

Her i barndomsheimen framstår alt som nytt, etter et omfattende oppussingsarbeid. Innvendig har Indergård gjort det meste selv. Snekkering er nemlig den allerede beste rekreasjon han kan tenke seg. Ny brygge på hytta er neste prosjekt.

- Det er to år siden vi flyttet inn her, etter at sønnen vår med familie tok over huset som Sissel og jeg bygde i 1987.

Nå er tre generasjoner igjen samlet på tunet, akkurat som det var både da Oddvar var liten og da hans to barn var små. I nabohuset er 2,5-årige Julian den store stjerna. Det første barnebarnet, som ga ordføreren en ny tittel: Bestefar. Det synes han er et trivelig navn. For to måneder siden kom barnebarn nummer to, da dattera i Oslo fikk sønnen Edvard. Bestefar har truffet det siste tilskuddet to ganger, og gleder seg til å få alle heim til jul.

- Barnebarn er livets krydder, ifølge Indergård.

- Tirsdag var jeg først i byen på et møte, og hadde et møte på Orkanger etterpå. Men jeg rakk meg hjemom i én time. Da satt jeg på gulvet sammen med Julian og lekte med dyr. Okser er favoritten, så det blir noen turer i det tomme fjøset for se på båsene. Vi kan også se på Ipad sammen og han spiser ofte kveldsmat her.

Slutt om to år

- Hva er høydepunkter du kan trekke fram gjennom dine 60 år?

- Det betyr mye å ha hatt en trygg oppvekst, selv om jeg kjørte traktor lenge før jeg hadde lov, klatret i trær og for rundt med tollekniv. Et godt familieliv er også viktig, jeg har vært heldig både med kjerring og unger. Og venner, nære venner gir livskvalitet. Vi er en vennegjeng som møtes ofte, som da vi nylig hadde krabbelag i fjæra i Ingdalen. Sammen med dem er jeg Oddvar, ikke ordfører.

Ordførerjobben følger ham stort sett ellers, uten at han føler han har forsaket noe gjennom dette. Andre jobber tar også mye tid, og barna ble fort vant til å se pappa i avisa både titt og ofte.

I 2020 er nykommunen Orkland en realitet, og ordfører Indergård benytter da anledningen til å pensjonere seg. Han har ingen ambisjoner om videre politisk karriere i Orkland, og Felleslista for bygdeutvikling vil bli lagt ned.

- Jeg har lovd kona å gi meg de siste 16 årene, så nå skal hun endelig få viljen sin.

Ferdig om to år

- Gruer du deg til å bli pensjonist? Det at ingen lenger ringer og lurer på hva ordfører Indergård mener?

- Jeg må nok planlegge aktiviteter, for kalenderboka mi er temmelig full nå, og jeg merker jeg kan bli stressa når den en tom midt på sommeren. Men jeg er bevisst på at jeg ikke er interessant som person. Det er ordførerrollen som gjør meg interessant. Det må man være tydelig på i en sånn jobb.

Når vi ber ham nevne sine største politiske meritter, er han kjapp til å si at alt er et teamwork. Imidlertid er han stolt over å levere fra seg en veldrevet kommune til Orkland.

- Vi går inn i Orkland med god infrastruktur, gode tjenester og nye bygg som er vedlikeholdsfrie i mange år, sier han.

Men om ordførerrollen tar slutt, er bestefarsrollen livsvarig. Det er håp om begivenhetsrike dager både etter fylte 60 år og etter pensjonsalder.