I forrige uke bestemte justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen (Frp) å innføre midlertidig bevæpning på Oslo lufthavn. Dette skjer etter at Avinors konsernsjef Dag Falk-Petersen har uttalt at trusselsituasjonen i verden tilsier at politiet på de største flyplassene i Norge bør være bevæpnet til enhver tid, samt at Politidirektoratet har bedt om bevæpning. I tillegg uttalte PST tirsdag i forrige uke at politiet bør bevæpnes for å kunne stanse jihadistiske terrorister raskere.
Debatten om bevæpning av norsk politi har vært en pågående føljetong i flere år. I dag åpner lovverket kun for midlertidig bevæpning, hvilket betyr at en bevæpningsordre må vurderes på nytt etter tre måneder. Det betyr at det må ei lovendring til før man eventuelt kan innføre generell bevæpning av politiet, også ved spesielt utsatte objekter som for eksempel flyplasser hvor det til enhver tid oppholder seg mye folk. Og slik kan det fort fortsatt bli, i alle fall hvis man velger å følge anbefalinga fra det statlige utvalget som i mars konkluderte med at man skal videreføre dagens ordning med ubevæpnet politi, og hvor våpnene lagres i bilene.
I onsdagens Adresseavisen går leder i Politiets fellesforbund i Trøndelag, Vidar Johnsen, ut og klart toner flagg for å innføre generell bevæpning av politiet. Det begrunner han med at politiet etter 22. juli 2011 fikk skjerpet handlingsplikten, hvilket i praksis innebærer at politiet i større grad plikter å oppsøke skarpe situasjoner. Han støtter seg også til PSTs uttalelse om at tida på grunn av terrorfaren er overmoden for å innføre generell bevæpning. Og kanskje det mest interessante med Johnsens vurdering, er at han hevder flertallet i Politiet ikke har tillit til det regjeringsoppnevnte utvalget fordi flertallet i utvalget ikke har tilstrekkelig innsikt i de politioprative realitetene.
Johnsen kan fort ha rett, da mange av de som er imot bevæpning ser ut til å være idealister, mens de som ønsker bevæpning er realister som kjenner problemstillinga på kroppen. Og ei realistisk tilnærming til dette er å spørre seg; hva er å foretrekke om en terrorist begynner å slakte ned folk på Gardermoen eller Værnes? Bevæpnet politi som kan reagere umiddelbart og dermed begrense skadeomfanget, eller et politi som må løpe til bilene for å hente seg våpen mens galskapen pågår? Svaret er åpenbart. Tida hvor politiet kunne gå rundt som «Pippi Langstrømpe-konstabler og rope; STOPP i lovens navn,» er forbi. Vi må ruste oss for den virkeligheten og verden vi faktisk lever i. Derfor må politiet bevæpnes.
