- Det er Guri som er sjefen, for hun er en halvtime eldre enn meg, slår Marit Solbu fast.
21. november fylte tvillingsøstrene Guri Kusether og Marit Solbu 90 år. For å ha det klinkende klart; det er ikke hvilke som helst tvillingsøstre vi presenterer.
Dagmamma
Guri Kusether (født Bye) er kjent som tidenes dagmamma i Orkdal. Hvor mange unger hun har hatt under sine vinger, har hun ikke tall på. Men hun husker dem alle, og hun har bilder av dem i et album som aldri ligger langt unna. Hun snakker varmt om både ungene og foreldrene deres. Ett av dagmammabarna spurte henne om han kunne få kalle henne bestemor. Klart han fikk det, og nå er hun sannelig blitt oldemor til neste generasjon, til vesle Nelly.
Lærerunger
Guri forteller at hun var dagmamma til en «særskilt» sort unger.
- Det var lærerunger, forklarer Guri som bor på Fannrem ikke langt fra Grøtte skole.
På 60-tallet hadde mødrene bare tre måneders permisjon. Rektoren på Grøtte skole tok derfor kontakt med Guri om hun kunne passe ungene til lærerne slik at de kom seg ut i jobb igjen.
- Ungene var hos meg fra de var tre måneder, og så kom mødrene hit og ammet dem, forteller Guri som hadde hele søskenflokker å ta seg av.
På det meste hadde hun fem dagmammabarn. Men når naboungene kom på besøk, så var det et yrende liv hjemme hos familien Kusether i Gryttingveien på Fannrem.
Barnekjær
90-åringen som riktignok ikke er like sprek til beins lenger, er sprek og vital på alle andre måter der hun går til og fra og forteller og gestikulerer om alle ungene, om familien og hvordan det hele startet. I forbindelse med 90-årsdagen 21. november fikk hun besøk av mange av dagmammaungene sine. Det kom til og med langveisfarende helt fra Rogaland.
Men hun har også to egne barn, sønnene Bjørn og Trond, fem biologiske barnebarn og to oldebarn. Guri er det vi kan kalle for barnekjær.
Samarittkurs
De to tvillingsøstrene Guri og Marit Bye startet ut ganske så likt i livet. Guri var som sagt storesøster, en halvtime eldre enn Marit. Allerede som 16-åring begynte Guri å passe unger, blant annet hos en lektor på Follo som hun reiste sammen med til Oslo da familien med ett barn flyttet dit.
Som 18-åringer, i 1945, begynte både Marit og Guri på samarittkurs i regi av sanitetsforeninga. Guri jobbet i mange år som barselspleier og i hjemmesykepleien fram til 1961. Hun minnes både lykkelige og triste stunder. I årenes løp opplevde hun å måtte legge mange spedbarn i små kister.
Da penicillinet kom i 1947, reiste hun rundt på bygda og satte sprøyter med penicillin.
Utdannelse og førerkort
Mens Guri sluttet i hjemmesykepleien og ble dagmamma, fortsatte Marit som hjelpepleier. Hun var av den tøffe sorten som tok hjelpepleierutdanning i en alder av 49 år. Da fikk hun det verdifulle papiret på at hun var godkjent hjelpepleier; noe hun jobbet som i 30 år. Samtidig som hun tok utdannelse, kjørte hun opp for bil og fikk førerkort. Og bil kjører hun den dag i dag.
- Da jeg skulle ha legeattest for å fornye førerkortet nylig, sa legen at jeg til og med kan kjøre lastebil, ler hun.
Den store sorgen
Mens Guri forteller varmt og rørende om alle ungene sine, bærer Marit på en stor sorg og et sårt savn. For 36 år siden mistet hun det eneste barnet sitt, Svein Erik, i ei bilulykke i Siemenskrysset i Trondheim. Han var på veg til jobb og ble påkjørt av en urutinert sjåfør. Han var ikke 30 år en gang og etterlot seg kone og to barn, Jonas på fire måneder og Cathrine på fire år. I dag er det Jonas og familien hans som har tatt over huset til bestemor Marit og bestefar Johan på Evjen. Det varmer bestemorshjertet.
Frivillighetsprisen
Etter at Svein Erik forulykket, fant Marit mye terapi i å hjelpe andre mennesker. Hun var sjåfør, hun hjalp til i huset ved sykdom og hun stilte opp når noen trengte bistand. Dette ble hun hedret for i 2001 da hun fikk Orkdal kommunes frivillighetspris; en overrekkelse som skjedde under kronprinsparets besøk denne høsten.
- Jeg måtte være sammen med folk. Jeg kunne ikke sitte hjemme og sture, sier hun.
Da Svein Erik døde, hadde hun nettopp begynt i ny jobb ved Gartnerløkka. Den jobben maktet hun ikke etterpå. Det ble for tett på sorgen og tapet. I stedet begynte å jobbe i hjemmesykepleien, en jobb hun stortrivdes med.
- Jeg likte å kjøre bil og likte å komme hjem til folk. Vi snakket og koset oss sammen, sier hun, og røper at hun ga mye av seg selv i jobben.
- Du vet, vi ofret oss litt, sier hun lunt.
Uforskammet frisk
Både Marit og Guri er velsignet med et lett og god humør. Begge så har de en plass i mange folk sine hjerter. Guri har blant annet vært ei dyktig kokarkjerring og har smurt mange lekre snitter til selskaper og møter.
- Mens Guri har kokt og stelt i stand, har jeg vært mer rettet mot mennesket, sier Marit som ikke kjenner stort av sine 90 år på kroppen.
Hun er det vi gjerne kaller uforskammet frisk.
- Det er fordi jeg snakker med folk, ler hun og røper at hun er æresmedlem av pensjonistkoret.
Ikke fordi hun er så flink til å synge, men fordi hun stiller opp som sjåfør.
Syk av stress
Guri derimot har slitt en del med helsa de siste årene. Det forverret seg da søstera Eldbjørg som bodde i samme hus, døde.
- Da jeg ble alene i dette store huset, ble jeg syk av stress, forteller hun.
Men heldigvis har hun tvillingsøstera Marit. For selv om de kan småkrangle litt, og hevder at den ene er vrangere enn den andre, så stiller de alltid opp for hverandre. Når ei av søstrene har et problem, fornemmer tvillingsøsteren det.
- Vi passer på hverandre. Jeg føler det på meg hvis Guri blir dårlig, forteller Marit.
- Ja, hun er min reddende engel. Her om dagen da jeg fikk uventet besøk, dukket Marit plutselig opp med kake, forteller Guri.
Slik er det å være eneggede søstre i tykt og tynt.