Det er ingen automatikk i at denne matjorda vil gi det samme etter at den er flyttet til Vormstad som har et annet klima enn ved sjøen på Orkanger. Matjord er en stedbunden ressurs.

Det er helt riktig som Rasmus Skålholt skriver i ST avisa at Norsk institutt for biologisk forskning (Nibio)uttaler at jordflytting kan være vellykket. Det er imidlertid lite sannsynlig fordi det i følge Nibio er en svært omstendelig og vanskelig prosess som krever at alt må gjøres på riktig måte. Det Skålholt velger ikke å nevne er Nibio sin konklusjon: Flytting av matjord må aldri bli et alternativ for omdisponering av areal for matproduksjon, bare som et avbøtende tiltak i forbindelse med samferdselsutbygging.

Nåværende driver av arealet i Furumoen hadde i 2017 ei avling på 750 kg/da (Bondebladet 26.10.2017). Dette er langt over gjennomsnittet for Trøndelag, og sier det meste om verdien av dette området for framtidig matproduksjon. Grunneier har nyansert dette bildet noe og det har jeg ingen grunn til å tvile på, men det er helt normalt at avlingsnivå vil variere år for år. Det er mange variabler som påvirker dette – tidlig eller sein vår, fuktighet, tørke, temperatur osv. Dagens driver fremholder at det stort sett er tidlig klart for såing her, og det gir mulighet for valg av kornsort med lang veksttid og dermed større avlingspotensiale.

Det er vanskelig å forstå at Senterpartiets lokalpolitikere med ordføreren i spissen så lett mister alle hemninger i forhold til jordvern. Arealet på Vormstad burde kommet i tillegg til, og ikke i stedet for. Det ville vært det riktige i forhold til nasjonale og internasjonale intensjoner om økt matproduksjon.

I Senterpartiets partiprogram kan man lese: «Senterpartiet vil grunnlovsfeste at matjorda skal disponeres langsiktig og ivaretas for kommende generasjoner».

Når man tillater et så stort inngrep som dette er det tydeligvis godt rom for regionale og lokale tilpasninger, og så mye var det partiprogrammet verdt.

I dagens overflodssamfunn er nok mangel på mat en fjern tanke. Vi kan jo importere alt om vi vil. Likevel har vi et moralsk og globalt ansvar for å holde vår selvforsyningsgrad av mat så høy som mulig.

Norsk kylling har bestemt seg for at de ikke lenger vil være i Midtre Gauldal. Utvilsomt et stort tap for kommunen. De vil heller ikke etablere seg på ei mindre kontroversiell tomt i Malvik. Det er et tap for jordvernet.

Hvor langsiktig prosjektet med kyllingslakteri i Furumoen vil bli er vanskelig å spå. Vi vet imidlertid at det gjøres store og raske framskritt i utvikling av roboter spesielt rettet mot samlebåndindustri, og da er det vel ikke sikkert at antall arbeidsplasser er så mange om noen år.

Vedtak fra kommunepolitikere og fylkesmann begrunnes ut i fra «helhetlig vurdering». Dette har endt opp med at hensynet til jordvern må vike. Hvor mange «helhetlige vurderinger» skal vi forsvare overfor våre etterkommere?