- Både bestemor, mor og tante bakte lefser hjemme i Hoston. Mor bakte inne i eldhuset, tante ordnet «knåddå» (deig red.anm.), bestefar ordnet med ved og vi ungene sprang imellom, minnes hun.

Førte arven videre

Mor til Kari Ingeborg døde da Kari var 18 år. Da falt det seg naturlig for Kari Ingeborg å føre lefsebakertradisjonen videre. Det er en arv hun har tatt godt vare på. Bare i år regner hun med å ha bakt lefser av 180 kilo potet. Hvor mange lefser det blir, har hun ikke telling på. Men hun vet at familie, slekt og venner synes det er greit å få lefser til jul. Selv kan hun ikke tenke seg bedre førjulssyssel enn å bake lefser.

- Jeg må ha en hobby og noe å holde på med. Jeg er ikke noe kafé-menneske, sier Kari Ingeborg som har hatt det travelt etter at hun pensjonerte seg fra sykepleierjobben for ett år siden.

Håndverk

Deigen lages på kjøkkenet. Her blir både kjøkkenbenk og kjøkkenbord okkupert når hun skal i gang med lefsebakinga. Men det går stille for seg når hun setter i gang. For her er ingen kjøkkenmaskin som dundrer og går. Hun bruker gammeldags kjøttkvern som hun maler poteten med sammen med en god klatt smør. To ganger males poteten for at den skal få passe konsistens; første gang med smør og andre gangen med salt.

- Jeg liker ikke dunder. Dette er trivelig lyd. Dessuten er det håndverk, sier hun og sveiver den gammeldags kjøttkverna.

Potet i særklasse

Men før poteten males, må den kokes, med skallet på, vel å merke. Godt kokt skreller hun den mens den ennå er varm. Da slipper skallet lettere. Mannen Åge er forresten god å ha når det skal renskes potet. Han er blitt rene mesteren etter mange års trening.

Det er heller ikke tilfeldig hvilken potet som benyttes. Poteten hun bruker, er kommet fra en potetbonde i Selbu.

- Asterix-potet er fin å bruke. Den er akkurat passe seig og ikke for tørr. Pimpernell er derimot ikke noe særlig, slår den rutinerte bakeren fast.

Lefser i San Francisco

Når det kommer til oppskrifta, er hun akkurat like omtrentlig som andre kokarkjerringer.

- Jeg bruker en stor haug med potet, ca. 250 g smør.

Deretter setter hun til hvetemel, fløte og litt sirup; ifølge henne selv, er alt på en slump.

På en slump var det også da hun bakte lefser til slekt og familie i San Francisco. Der var det nemlig litt krevende å finne riktig potet, men lefsene ble gode de.

Fullstendig talefrihet

Når deigen er klar, går turen ned i baksterommet i kjelleren der hun råder grunnen alene.

- Det er avkobling, og her er det fullstendig talefrihet. Her kan jeg stå og skjennes over alle samfunnsproblema, Trump og helsepolitikken. Radioen surrer og går mens jeg skjenner på kyllingfabrikken som kommer, og matjorda som går tapt, sier hun.

Hun jobber best alene, men sier ikke nei takk til besøk av ei venninne som hun kan plassere i en godstol og prate med mens hun selv kjevler og steker rutinert og effektivt.

Hjelp til arbeidet takker hun derimot pent nei takk til. Mange års erfaring har lært henne å jobbe strukturert. Da kan hjelp fort bli til bortheft.

Rutine

Arbeidsforholda i kjelleren er enkle, men greie. Her har hun alt hun trenger for å få til prima tynnlefser. Bakeunderlaget er bygningspapp.

- Du behøver ikke gjøre det vanskeligere enn det er. Jeg har ikke lært anna, sier hun

Kjevlet er et godt brukt rutetkjevle som fungerer perfekt til å få gode runde leiver med.

Rutinemessig kjevles, stekes og legges lefsene under klede. Hun kjevler på nytt, steker og får nye lefser. Slik går dagene. Ikke et minutt går til spille. Etter at haugen med lefser er blitt stor under kledet, blir det kanskje en kaffepause og prøvesmaking på kjøkkenet sammen med mannen Åge samtidig som de diskuterer noe Kari Ingeborg har hørt på radioen.

Arven videre

For Kari Ingeborg Svendgård handler ikke lefsebaking bare om matauk og trivsel. Det er også refleksjon og meditasjon slik det har vært til alle tider. Også den gangen bestemor og mor hennes bakte lefser hjemme i Hoston.

Spørsmålet nå er hvem som skal bringe arven videre?

- Jeg har et barnebarn i Selbu, Karen på fire år, som viser interesser, smiler Kari optimistisk.

Det skal i alle fall ikke stå på henne når det gjelder å lære bort bakekunstene hun selv en gang har fått fra sine formødre.

audhild.oye@avisa-st.no

916 94 175