En gammeldags moderne mann

Han er velsett overalt, Erik Steigen. En jovial og kunnskapsrik kar som svært mange kjenner og har et forhold til.
Pluss

Samlingspunkt i slekta. Tradisjonsbærer. Humørspreder. Hjelpsom nabo. Dugnadsmenneske av de sjeldne. Slik er Erik Steigen. Ikke fordi han må, men fordi det gir ham så mye. 76 år gammel er han fremdeles mer aktiv enn de fleste.

Undertegnede skribent er både nabo og venn med Erik Steigen. Så vil noen tenke; «da skulle kanskje en annen laget akkurat dette intervjuet»? Joda. Men likevel ikke. For det sier noe om tradisjonsbæreren og naboen Erik Steigen at bestefedrene våre var granner og omgangsvenner i første halvdel av forrige århundre. Det samme var far til Erik og far min.

– Når han Ingvald Svinsaas kom på besøk, gikk han rett bort og slo av fjernsynet. Her skulle det snakkes, ler Erik Steigen.

I vår generasjon er det Erik og jeg som omgås og har glede av å tilhøre samme grannelag og samme bygd. Godt naboskap er en kvalitet, en egenskap, et personlighetstrekk ved Erik Steigen som gjør ham til den stolpen han er i lokalsamfunnet.

Fortida er støtte inn i framtida

Han er leder i Meldal historielag og har vært det «en sju-ått» år nå i siste periode. Tidligere hadde han en periode på tre-fire år i dette vervet. Historielags-ledelsen er på sett og vis en gjerning i forlengelsen av det å være bonde og tradisjonsbærer i lokalsamfunnet. Han forklarer:

– Vi må evne å ta vare på det som er gammelt og utdatert, men samtidig tenke nytt; være i stand til å nyttiggjøre oss det nye. Bare på den måten går samfunnet framover. Hvis vi ikke stør oss på fortida, blir framtida på sett og vis meningslaus.

Venn av prestegårdshagen

Erik er også leder i Prestegårdshagens venner, ei praktisk orientert forening som har som oppgave å ta vare på renessansehagen ved prestegården i Meldal. Mye arbeid, spesielt med plenene som må klippes og rakes. De store bedene produserer også mengder med ugras hele sommeren igjennom.

- Så er det jo sånn, da, at ganske mange av oss som er med i denne foreninga, er godt over middagshøyden i alder, og det kan jo være ei utfordring, medgir Erik Steigen, som håper å rekruttere flere yngre til Prestegårdshagens venner.

Han var også leder i støtteforeninga ved helsetunet i mange år. Vervet tok han på seg da søsteren Solfrid fikk demens og tilbrakte sine siste år i trygge omgivelser på helsetunet.

Tradisjon for samfunnsengasjement

Også Steiga-bøndene før Erik har tatt del i lokalmiljøet og i bygdesamfunnet. Bestefar Erik J. Steigen kom fra Kvamsgjerdet i 1890-årene og giftet seg med jordtausa Johanna i Steigen. Johanna døde dessverre fra mann og to små barn, og Erik giftet seg med Sara Sugustad. De to fikk åtte barn sammen.

Erik var en aktiv deltaker i politikk og på andre felt. Han sto blant annet som stifter av Meldalsskogen Skilag og mente for øvrig at Trongbakken og Midtskogen burde hete Meldalsskogen.

Neste bonde i Steigen ble Erik Eriksen. Han giftet seg med Maren Skauge fra Fannremsgarden, og sammen fikk de Solfrid og dagens Erik. Stor-Erik Steigen var en populær kåsør og historieformidler gjennom hele livet.

Steigabakkan ble livets base

Som livslang beboer i Steigen på Løkken, er Erik av det slaget som aldri har flyttet. Jojo, han tok med seg det mest private «pørret» sitt da han for noen år siden flyttet over veien til kårstuggu, men storparten av eiendelene ble igjen i låna hos sønnen Eystein, som da tok over gården.

Men flytting i alminnelig forstand har Erik aldri vært med på. Han flirer litt ved tanken.

– Jeg tilhører nok en sjelden rase. I 1835 var siste gang noen bonde i Steigen flyttet på seg, ler han.

– Da ble gården flyttet fra «Tufta» ved hovedveien og oppover Steigalia dit gården ligger nå.

Sol til langt på kveld

Fritt og vakkert ligger de der, husene i Steigen. Fin lån, to bur og ei driftsbygning som er både gammel og nokså ny. Her, som mange andre plasser, har fjøs og låve blitt bygd ut etter som behovene meldte seg. I øst ser vi Høydalsfjellet, i sør-øst Grefstadfjellet, så Skamfjellet og Ramsfjella i Rennebu i sør, og i vest den allesteds nærværende Einarshåmmår’n som tar sola fra Trongbakk-dalen altfor tidlig i lyse sommerkvelder. Men i Steigen er det sol til langt på kveld sommerstid – det hjelper å komme seg opp fra den trange dalen. Kanskje var det slik de tenkte, de som i sin tid flyttet gården.

Glad i en dans

Her er det altså Erik Steigen har levd sitt liv i 76 år. Med fjella, de bratte bakkene, utsikten som ikke har forandret seg nevneverdig siden han ble født her i 1941.

- Det var aldri snakk om noe annet enn at jeg skulle ta over gården. Jeg gikk på jordbruksskole på Skjetlein i to år, 1960-62. Før dette fikk jeg også gå et år på Trøndertun folkehøgskole der jeg blant annet lærte folkevisedans - en lærdom jeg har hatt stor glede av senere i livet, forteller Erik.

Han sier for øvrig ikke nei takk til en dans nå heller, og dukker gjerne opp på steder der han vet det blir mulighet for en svingom.

Arvinger i Steigen

Erik giftet seg med Elna Salseggen fra Trondheim i 1972. Datteren Sigrun kom til verden i -74, og Eystein ble født i -79. Sigrun reiste tidlig ut og bosatte seg i Oslo-området. Så ble det Eystein som skulle ta over den tradisjonsrike gården.

– Gården er nevnt i dokumenter fra tidlig 1600-tall, så det er mange generasjoner som har hatt livsverket sitt her, funderer kårkallen.

Naturligvis smerter det litt at sønnen valgte å slutte med gardsdrift etter noen år. Uthusene står tomme, jorda er bortleid. Trist for en som har levd med kyr og melking hver dag, av å høste jordas grøde hele livet. Men Steiga-bonden er en pragmatisk mann – han tar ikke kamper han er dømt til å tape. Alt har sin tid.

- Far min hadde aldri traktor. Han kjørte melka ned til veien med hest og lempet de store spannene opp på melkerampen, dag etter dag, nesten hele livet. Så kjørte de heim att, han og Blakka. Da jeg tok over gården, kjøpte jeg traktor, og bondeyrket ble straks mindre krevende, rent fysisk, forteller han.

Moderne hjelpemidler

Også i Steigen ble det mange tidsmessige maskiner og duppeditter. Dagen kom da Erik fikk mobiltelefon. Denne var med i lomma på Felleskjøpets grønne kjeledress da Erik dro ut med traktoren en fin sommerdag. Men ikke en sjel ringte. Meget uvanlig! I Steigen brukte telefonen å ringe ofte. Bonden sjekket apparatet flere ganger; var den påslått? Det var den – ingen feil der.

Vel hjemme til middags tok han «telefonen» opp fra lomma for å undersøke saken. Det viste seg da at han hadde kjørt rundt med fjernkontrollen til TV’en hele dagen. Og ingen hadde ringt til fjernkontrollen – tenk det! Mobiltelefonen på stuebordet, derimot, hadde mange ubesvarte anrop.

Erik Steigen liker å fortelle. Gjerne om egne tabber; han tar ikke seg sjøl så høytidelig. Han er en humorist som liker å få folk til å flire. Sjenanse er heller ikke noe problem, kan man si.

Vi i nabolaget har vedtatt at fredning kan være aktuelt i Eriks tilfelle. Det håper vi ordner seg, for samfunnet vårt ville være langt fattigere uten en Erik Steigen blant oss!