I torsdagsavisa fikk vi møte «Berit», som kunne fortelle om en barndom preget av overgrep, alkohol og dop. Hun var bare fem år da en eldre nabo forgrep seg seksuelt på henne. Overgrepene varte fram til hun var ni-ti år. Helt fram til relativt nylig har hun delvis klandret seg selv for det som skjedde. Mora hadde psykiske problemer, noe som etter hvert førte til et omfattende rusmisbruk, og den lille jenta forstår i dag at hun oppsøkte overgriperen som følge av savnet etter omsorg og voksenkontakt. Først 29 år gammel begynte hun å snakke om traumene som oppsto i kjølvannet av overgrepene og moras omsorgssvikt på grunn av psykiske problemer og rus, og har i dag endelig klart å ta tilbake livet sitt. I intervjuet forteller «Berit» om hvordan samtaler i ulike pårørendegrupper har hjulpet henne til å gi slipp på smertene og traumene, og viser til at det er opprettet ei pårørendegruppe i Orkdal som hun anbefaler likesinnede å oppsøke.
Rune Andersen fra Kristiansand er blant landets beste og mest kjente komikere. I fjor sto den folkekjære komikeren fram og fortalte historien som han og hans to søstre har holdt skjult i 40 år. Historien forteller om en voldelig far, som banket både mora og ungene. Andersen beskriver et terrorregime som han og søstrene gjorde alt de kunne for å holde skjult. Som barn var de livredde for at noen skulle få vite hva som foregikk. Redselen for å bli tatt hånd om av barnevernet og bli spilittet som søskenflokk i ulike fosterfamilier, samt redselen for å overlate mora alene med den voldelige faren, oppveide redselen for nye runder med juling fra faren.
I disse dager står Andersen på scenen med forestillinga Lykkeliten, hvor han med ærlighet, varme og humor som virkemidler forteller historien om overgrepene fra faren. Andersen har uttalt at årsaken til at han står fram med sin historie og nå tar historien inn på scenen, er at han ønsker større fokus på å hjelpe alle de tusener av barn som lever i konstant frykt på grunn av vold i hjemmet. Og hovedbudskapet til Andersen er at folk må gripe inn der hvor det foregår overgrep mot barn.
Andersen, «Berit» og alle andre som utleverer sine traumatiske og smertefulle opplevelser, fortjener all den skryt de kan få. Så må alle vi andre ta vårt ansvar inn i den dagsorden som de setter. Har vi mistanke om at barn lider under vold, seksuelle overgrep, rus eller annen form for omsorgssvikt, så må vi ha mot til å reagere. Vi må varsle slik at de riktige hjelpeinstansene kan komme inn og hjelpe disse familiene. Det vil om nødvendig si; hente ut ungene slik at de kan få vokse opp i trygge og kjærlige rammer.
