1. mai 2021

Gratulerer med dagen!

I år som i fjor blir 1. mai-markeringa annerledes. Vi kan dessverre ikke treffes på samme måte, og så alt for mye har blitt digitalt det siste året. Men 1. mai er ikke mindre viktig å markere.

- Vi må fortsette å kjempe for rettferdighet, for solidaritet, frihet og likhet, mener Heim Arbeiderparti, her representert ved Marit Liabø Sandvik på et tidligere 1. mai-arrangement. 

ST-debatt

For arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen har 1. mai vært en stor dag i mange år. En viktig dag, hvor vi feirer våre seiere og markerer de kampene vi har kjempet. 1. mai er fortsatt viktig! Vi må aldri slutte å feire arbeiderbevegelsen sine seiere. Vi kan se tilbake på kamper vi har vunnet som for eksempel; Avtalefestet pensjon, utvidet fødselspermisjon, folketrygdloven og mye mer. Kamper som har endret samfunnet vårt, og som på mange måter kan ses på som grunnpilarer i vårt velferdssamfunn. Men vi kan aldri si oss fornøyd. Vi må fortsette å kjempe for rettferdighet, for solidaritet, frihet og likhet.

Nå når vi er inne i et valgår, og det er kun få måneder igjen til valget, er det ekstra viktig at vi setter fokus på disse temaene. I de siste åtte årene har høyreregjeringa bidratt til å øke ulikhetene og skape større skille mellom underfinansierte offentlige tjenester og rike private tjenester. Steg for steg har de brukt sin politiske makt til å gjøre det bedre for de rike, og dårligere for de som har mindre ressurser. De gambler med folks rettigheter som arbeiderbevegelsen har kjempet for gjennom år. Fra høsten 2021, vi få en ny regjering som kan fortsette der de slapp. Sørge for at det nå er vanlige folk sin tur!

I løpet av det siste året, har vi alle sammen fått kjenne på hva det vil si å være i en unntakstilstand. Selv om vi i Norge har store ressurser og ta av, og et sikkerhetsnett det er få andre land forunt, har vi også sett hvordan vi har blitt rammet av året med koronapandemi. Mange har mistet jobben og står nå på bar bakke. Små bedrifter som gjennom år har bygd seg opp, har blitt rasert. Mange næringer sliter, og vi har et arbeidsliv som er sterkt såra. Og ikke minst, ser vi hvordan dette har påvirket den psykiske helsa vår. Mange har vært ensomme, da de ikke har hatt mulighet til å ta imot besøk av sine nærmeste. Ungdommer mistet sine sosiale arenaer, da både skole og fritidsaktiviteter ble stengt ned. Mange foreldre opplevde en pressa situasjon med både hjemmekontor, hjemmeskole - og barnehage. Flere mistet den trygge og stabile grunnmuren sin, og mulighetene for fast trygg jobb med fast inntekt, ble satt på spill.

Spesielt er vi i Heim arbeiderparti opptatt av de unges psykiske helse. Det er de som er fremtidens arbeidstakere både i offentlig og privat sektor. Vi balanserer allerede på en knivsegg ved at demografien ikke er med oss. Vi blir langt flere eldre, og dessverre fødes det for lite barn. I det siste ser vi at frafall på videregående skole, og helt ned i barneskolen er økende. Det er press på psykisk helsevern, lange behandlingskøer, og angstproblematikk blant barn og unge vokser. Dette skyldes ikke kun korona. Vi så trenden før det. Men det siste året har vist oss hvor sårbare vi er. Og hva hjelper det med faste hele stillinger og pensjon fra første krone om vi ikke har god nok psykisk helse til å stå i arbeidslivet?

Det siste året har også antallet unge uføre doblet seg. Under koronakrisen har ungdomsledigheten blitt skyhøy. Smak på begrepet, «ungdomsledighet», det burde ikke eksistere som begrep. Å falle utenfor jobb og utdanning er vanskelig for den enkelte, og krevende for samfunnet. I dag går unge passive for lenge mens problemene vokser. Og ikke alle synes det er enkelt å be om hjelp. Det er ikke en selvfølge at unge som har havnet utenfor arbeidslivet, trapper opp på NAV for å oppsøke hjelp. Utfordringene starter også mye tidligere, uten at vi greier å fange det opp og gjøre noe med det.

I Norge er det rundt 650 som tar livet sitt hvert år, mennesker som ikke så noe annen utvei enn å avslutte livet sitt. 70 % av disse er menn. Skal vi ikke gjøre noe med disse tallene? Er det bare å godta at sånn er det? I framtiden vet vi at vi trenger all arbeidskraften vi kan få, og når vi i tillegg vet at god psykisk helse fremmes av opplevelser og bekreftelse av å være nyttig, hvorfor gjør vi ikke mer med det? Tema utløser en rekke spørsmål, men vi sliter med å finne svar. Hadde vi hatt svar, hadde vi vel gjort noe med det. Eller? Har vi glemt solidaritet, likhet og frihet i vårt moderne samfunn? Vi er kanskje mest opptatt av oss selv og vårt. Om naboen ikke lykkes, eller har utfordringer, er ikke det vårt problem. Dette gir heller ikke alle like muligheter til å lykkes. Det bidrar til et samfunnsskille vi i arbeiderbevegelsen har jobbet i mange år for å viske ut.

Det er mange grunner til at dette er viktig tema på 1. mai. Arbeiderbevegelsen har alltid kjempet for et samfunn med like muligheter for alle, frihet til å kunne leve et godt liv, med en trygg jobb man greier å stå i. Og ikke minst et samfunn hvor solidaritet sitter i ryggmargen til alle. Så hva har skjedd med samfunnet vårt?

Skillet finner vi også over landegrensene og ut i verden. Spesielt under coronakrisen - pandemi rammer skjevt. Den forsterker forskjellene, og mange mennesker i land uten andre sikkerhetsnett enn familien, mistet sitt livsgrunnlag over natta. De «svakeste» rammes alltid hardest – og forskjellene øker. Likestillingen går tilbake, og FN antyder at så mange som 11 millioner jenter må avslutte skolegang på grunn av pandemien. Arbeiderbevegelsen er en internasjonal solidaritetsbevegelse. Vi må derfor ikke glemme å vise internasjonal solidaritet på en dag som dette. Verden vil nå trenge en global dugnad for å ta igjen det tapte. Den dugnaden må Norge gå i bresjen for!

Heim AP håper at vi i framtiden kan se oss tilbake og tenke at arbeiderbevegelsen nok en gang har lyktes. At vi har fått alle inn i et trygt arbeidsliv, med en trygg, fast inntekt og hvor alle barn kan vokse opp i familier der mor og far har en jobb de kan leve av og delta i det sosiale fellesskapet. Og hvor mor og far har god psykisk helse og er robuste til å føre dette videre til neste generasjon. Og da ønsker vi at det er samfunnet som har bidratt til det. At vi gjennom gode politiske valg har gjort dette mulig. Men ikke minst så håper Heim AP at vi som den mest naturlige ting i verden støtter opp om de som har litt dårligere utgangspunkt, og som sliter med å få livet sitt til å bli godt å leve. Dette skal vi gjøre ved hjelp av storsamfunnet. Men ikke minst, vi skal gjøre det som medmennesker.

Kamerater, vi skal stå sammen, vi skal vise solidaritet og samhold. Nå er det vanlige folk sin tur!

Gratulerer med dagen!