Ikke det at jeg har en puslete fastlege, nei da, fastlegen min er akkurat slik en fastlege skal være. Han gir gode råd og en og annen smertestillende for den smått raserte ryggen som en litt tilårskommen Klungervik er i besittelse av. Prolaps heter det visst.

Prolaps får være prolaps. Skal man sitte ute i snøen et døgn i strekk på denne tiden av året, så er det et minimum av utstyr man må medbringe. I tillegg til det nødvendigste for å holde på varmen, litt mat, og telt, må man også ha med kamerautstyr. Nytt til og med. I år skal ikke orreleiken bare fotograferes, nei nå skal den jaggu meg filmes også.

Turen tar en time. Heldigvis har jeg hatt nok vett til å ta med meg ski av typen «Natoplank» treski, Fordelen med disse er at de kan benyttes selv om du har på deg jaktstøvler. Dette er bra på grunn av en annen skavank, nemlig et tå-ledd som er til forveksling lik nederste del av ryggen.

Jeg er tidlig ute. Klokken er sikkert ikke mer enn 5 på ettermiddagen da jeg er ferdig med å rigge meg til. Etter dette må jeg oppholde meg i skjul for ikke å bli oppdaget av fuglen. Plassen jeg har installert meg på har blitt en av mine favoritter. Den ligger usjenert til, har masse fin vegetasjon og bakgrunn som gjør den til en perle for foto og film. Eller rettere sagt, slik var det før.

Såpass tidlig som vi er i april, har jeg ikke de helt store forhåpningene om de beste forholdene for orreleik. Vanligvis kommer fuglen inn rundt i firetiden på natten, mens det enda er for mørkt for foto eller film. Øyet og ørene kan likevel oppfatte det meste av det som skjer på spillplassen. Akkurat det er også noe av hensikten. Altså selve den mentale opplevelsen av å være i ett med uberørt natur, og det er akkurat det dette innlegget skal handle om.

I det området jeg nå befinner meg, ligger også Geitfjellet. En tidligere naturperle som nå er gjort om til industripark. I luftlinje er det kanskje ikke mer enn en kilometer til den nærmeste turbinen. (Som noen ynder å kalle for en mølle). Sikkert fordi det skal gi assosiasjoner til noe langt vakrere, men som dessverre befinner seg i Holland.

Disse installasjonene som malerisk ble skildret på bestemors kaffekvern, hadde til funksjon å  bidra til at mennesker fikk mat. De installasjonene jeg sitter og ser på nå, har kun til hensikt å gjøre noen få rike mennesker enda rikere.

I det mørket faller på, kommer det et vinddrag som setter fart i de 15 -20 turbinene som ligger i synsfeltet fra der jeg befinner meg. Samtidig «tennes tusen julelys» og gjør at den ellers så stjerneklare kvelden blir belemret med en masse blinkende lys fra turbinene. Vinddraget sørger for at pengekvernene starter opp. Lyden bærer, langt bærer den. Swosj…..swosj……swosj. Slik holder det på i mange timer. Det er i løpet av disse timene mine tanker går til de som har bestemt at disse naturraseringene er en god ide. Mine tanker går til ordfører Bang i Orkland, som akkurat har funnet ut at det må være lurt å se om det kan finnes en mulighet til å rasere også det området Snillfjord kommune sa et unisont nei til i 2019.

Verden må ha strøm, og for å understreke alvoret så henvises det til den pågående krisen i Ukraina. Hvor han fikk den tanken fra er for meg uforståelig, men kanskje kan det kan ha noe med å utfase russisk gass, for så å erstatte den med energi fra oss å gjøre, på en måte?

Kanskje har han bare forlest seg på kommersiell direktør i vind- og vannkraftselskapet Cloudberry, Andreas Thon Aasheim sine siste utspill?

«Vi må ta inn over oss konsekvensen av at Europa skal fase ut over 1 100 TWh gass på bare ni måneder. Dette kommer til å bli vondt, men alternativet er så mye verre, vi må gjøre alt vi kan for å fri oss fra Putins gass. Hver kilowatttime teller nå, sier Aasheim» Sikkert mens han tenker på at nå redder han verden faktisk.

For så vidt en nobel tanke hadde det ikke vært for at vindkraft aldri vil være svaret. For å utfase russisk gass i Europa, må man, som Aasheim helt korrekt sier, erstatte ca. 1100 TWh. Dagens vindkraftproduksjon i Norge tilsvarer litt i overkant av 14 TWh. Altså 1,3%. Som vi til alt overmål allerede eksporterer, og mere til.

For å få til dette har vi bygget ned over 800 km2 med uberørt natur.

Om vi skulle driste oss til å leke med tall, må vi altså bygge ned et område som er fem ganger så stort for å komme opp på 5% av behovet. Det blir et område langt større enn Hardangervidda det. Egentlig blir ikke det regnestykket helt riktig heller når jeg tenker meg om. De 14 TWh vi allerede produserer og eksporterer er jo allerede brukt opp, så da må vi øke på med enda 800 km2 da. Da har vi passert 5000 km2.

I følge det internasjonale naturpanelet, er den største trusselen mot biologisk mangfold at vi bygger ned arealene hvor artene lever. Da handler det om å ikke tillate store byggeprosjekter i intakt og verdifull natur sånn som vi ser nå i Norge med de planlagte vindparkene. Det blir viktig å ha en grundig kartlegging av natur og arter og hvordan vi kan ta vare på dem.

Alle må da skjønner at dette ikke er bærekraftig. Eller nesten alle da, tenker jeg, der jeg sitter og filosoferer for meg selv. Akkurat der og da begynner en ide å ta form. Dersom mennesker med beslutningsmakt ikke skjønner verdien av det biologiske mangfoldet koblet opp mot vår egen eksistens, så må vi kanskje gjøre et forsøk på å få de til å forstå. Muligens en naiv tanke, men ingen ting skal stå uprøvd.

I høst gav jeg ut boken Et naturlig liv, boken handler om en livslang kjærlighet til naturen. Hva om jeg gir bort en eksemplar av den til alle kommunestyremedlemmene i Orkland slik at de forhåpentligvis får en formening om hvilke egentlige verdier vi sitter på i kommunen. (Jeg sier vi, selv om jeg bor på Vennastranda og derfor ikke er meningsberettiget i følge ordfører Bang, om jeg forsto han riktig.) At det er vi og hele resten av tidligere Hemne som får forringet livskvalitet gjennom støy og lysforurensing, samt forringet verdi av eiendom, det bryr ikke Bang seg om i sin iver etter å «redde verden», eller er det muligens andre motiver, hva vet vel jeg!

I to-tiden stilner vinden, det er som om naturen selv ønsker å gi meg et håp der jeg sitter. Nordlyset som viser seg på himmelen er helt fantastisk. Litt senere slår de første fuglene inn og starter sitt urgamle spill om retten til å føre sine gener videre. Fem rypestegger blander seg inn i kortet av sjoing og klukkelyder fra orrhanene. Den ene rypesteggen sitter nå på skiene mine rett utenfor teltet. På den andre siden, bare en meter fra meg, sitter det en staselig orrhane. Lyset er for dårlig til å få til bra film, eller, det er vel slik det skal være. Sansene mine får det med seg. Lyden og alle fuglene kommer på film og kan gjenoppleves gang på gang. Det vakreste koret du kan tenke deg.

For meg er det kort vei mellom tanke og handling. Allerede neste dag setter jeg meg ned og skriver et brev til kommunestyret i Orkland. Hovedbudskapet er at Svarthammarn og Remmafjellet må tilbakeføres til LNF områder og fredes for all framtidig utbygging av vindindustri. Jeg ber også om at Snillfjord kommunes vedtak om nei til fornyet konsesjon for Svarthammarn blir respektert.

Jeg har bitt meg merke i at Orkland kommunestyre har vært særdeles rause med tanke på å invitere, eller å slippe til industriaktører i sine møter. Også vindindusrien har fått rikelig med taletid så vidt jeg har skjønt. Det var derfor med stor optimisme jeg gjorde en henvendelse til Ordfører Bang med det «glade budskap» om bokgave og påfølgende 15 minutter med kunnskap om noen av naturverdiene som ligger i områdene som nå tilsynelatende ønskes ofret på mammons alter.

Svaret var et kort og nedslående nei. Dette respekterte jeg selvfølgelig, men tok meg friheten å spørre om kanskje ordfører i stedet kunne ta imot på vegne av kommunestyret? Det var heller ikke av særlig interesse. Jeg valgte derfor å sende en likelydende mail til kommunestyremedlemmene, og var så heldig at flere kommunestyremedlemmer påtok seg å bringe med seg bøker til neste møte. Hvordan selve overleveringen forløp skal jeg ikke spekulere så mye rundt, men har fått veldig mange positive tilbakemeldinger fra de som mottok, og det setter jeg stor pris på.

Vindkraftbransjen hevder, også noen ganger med hjelp av media, at motstanden er følelsesbasert og lite kunnskapsbasert.  Selvfølgelig er det også slik at motstanden er styrt av følelser. Dette innlegget er et bevis på nettopp det.  Det ligger ingen selvmotsigelse i å ha en følelse rundt vern av natur samtidig som at den underbygges av kunnskapen om. Jeg vil poengtere at jeg ikke er i mot strøm, om noen skulle falle for fristelsen til å tro det.

Det jeg er i mot er det selvmotsigende som ligger i at vi er villige til å rasere naturen for å redde den.

Vi må ha energi også i fremtiden, men skal vi gjennomføre det grønne skiftet, så tror jeg vi må vi ha flere tanker i hodet samtidig.

Norge har ingen kraftkrise, men en kraftpriskrise. Dette som en direkte konsekvens av at vi gjennom utenlandskablene har koblet oss til et marked som er villige til å betale en høyere pris for strømmen. Hele narrative er bygd opp rundt det grønne skifte og vern om miljøet, mens den egentlige årsaken i langt større grad synes å være økonomisk motivert. Regningen for den økte inntjeningen går direkte til oss som forbrukere.

Det miljømessige argumentet for utbygging slås ettertrykkelig i hjel av FN`s klimapanel.

– I dag er den største trusselen mot biologisk mangfold at vi bygger ned arealene hvor artene lever. Da handler det om å ikke tillate store byggeprosjekter i intakt og verdifull natur sånn som vi ser nå i Norge med de planlagte vindparkene. Det blir viktig å ha en grundig kartlegging av natur og arter og hvordan vi kan ta vare på dem.

Alternativer som ikke fører til tap av artsmangfold og rasering av natur i en slik grad vindkraften står for, er oppgradering av eksisterende vannkraftverk, solenergi, energieffektivisering, og selvfølgelig noe vindkraft, men da plassert i områder som allerede er nedbygd eller industrialisert. SINTEF og NTNU har hver på sin side utarbeidet rapporter som peker på at vi kan ta ut 20 -30 TWh ekstra ved å oppgradere eksisterende vannkraft. Altså det dobbelte av dagens vindkraftproduksjon og med langt mindre naturinngrep. I dette perspektivet vil selv diskusjonen som Kjetil Kroksæter reiste rundt atomkraftverk, ha relevans

Hver og en av oss kan også bidra gjennom mindre forbruk. Start med å slå av lyset i det rommet du ikke oppholder deg.

Nå legges arealplanen for Orkland frem. Mitt største ønske er at vi har politikere som er oppegående nok til å ta de riktige beslutningene på vegne av naturen, og samtidig har integritet nok til å respektere et vedtak fra en tidligere nabokommune.

Reidar Klungervik