Vi innprentes ofte i vår tid, at det ikke finnes problemer, bare utfordringer. At enhver utfordring kan løses teknisk, av forskning og vitenskap. Mennesket kan klare alt bare det tenkes positivt.

«Tar du opp i deg det vonde du møter på din vei, visner du, men gjør du noe for å se det gode, kan du en gang komme til å blomstre».

Dette omkvedet liker jeg. Det er skrift i en flott vev, avbildet og henger på min søsters vegg.

Ordet framsnakking, har jeg derimot et ikke udelt positivt forhold til. Det må ikke stå i veien for det som er sant. Enhver vil vel bli snakket godt om, men ærlig talt; viktigere er det at det snakkes sant. Evindelig sutring virker trettende, og det gjelder å la de små tingene være små, men hygge og kos må heller ikke bli livets høyeste mål og mening. I de mange toleransenes tid, så finnes det en vei som bærer rett avsted, og den må vi søke og finne. Det er ikke sånn at alt er like bra. Så konflikter hører med og må belyses og settes under lupen. Freden blir skjør uten en sannhetskomisjon. «Fred er ei det beste, men at man noe vil», sa Bjørnson. Men man kan ikke kjempe hele tiden ! Men unne seg selv og andre litt fred og hvile. Da blir det lettere å få kjenne på litt takknemlighet og glede, og kanskje få på plass noen proporsjoner og perspektiver. Man må velge sine kamper med omhu.

Hildegard Kock fra dominicanerordenen sier: «Humorens største fiende er moralismens frastøtenhet. Andre hovedfiender er, belærenhet, pedantisk grundighet, prestisjejag og maktbehov, samt overdreven følsomhet og sykelighet. Nag og bitterhet som har oppstått fordi man opplever å komme til kort, er tegn på radikal mangel på humoristisk sans.» Noen ganger kan jeg se for meg, de stive menn i kina, og Putin bryte ut i ukontrollert hjertelig latter, og Gahr Støre nyse kraftig, med en påfølgende hostkule og fjert, på stortinget. Babyer synes det er morsomt. Skulle også ønske at kommunestyret i Heim kunne le litt mer.

Lobbyvirksomhet, eller framsnakking, er utbredt og kan til og med kjøpes for penger. Der makt og penger er drivkrefter, forgiftes ofte samfunnet. Et helhetlig syn, rettferdighet, menneskeverd for alle, og sannhet, kommer alt for ofte i annen rekke, med katastrofale følger på sikt. Dess større prosjektene er, dess større skade kan det forvolde. Å satse alt på ett kort, liten tue kan velte stort lass...osv. Leste forleden om en skyskraper på 200 m i San Fransisco, som holder på å velte. Den ligger midt i byen og inneholder luksusboliger for finanstopper. Får assosiasjoner til Babels tårn.

Både framsnakking og baksnakking har stor makt, og bærer tilsvarende stort ansvar uten at jeg synes det vektlegges nok. Det kan snakkes for mye.

«Bøndene har nå i alle fall gratis mat», var det en frue som sa. Sånn går det an å se det når avstanden blir stor. Og folk er lei av sutrende bønder. «Alle har det vanskelig nå i koronatiden....Mange er permitterte, eller står i fare for å miste jobben, og det er mange som bidrar til at maten kommer på bordet». Ja, men bunnen holder på å falle ut av melkebøtta!! Bøndene leverer, står på sent og tidlig, julaften og 17. mai. Til helsa og ekteskapet ryker, og har gjort det i mange år, flere tiår, mange, uten lønn. Gård, grunn, forfedrenes slit og eget hjem står på spill, så det skorter ikke på motivasjonen. Dessuten forstår de verdien av det de driver med både for lokalsamfunnet og storsamfunnet. Bønder er selvstendig næringsdrivende og har ansvar for egen økonomi. Det vi må kjøpe inn av driftsmidler er underlagt markedskreftene, men prisen på våre produkter er strengt regulert, og ikke i samsvar med prisutviklingen forøvrig. Dessuten råder folk flest sin avstand til de naturlige prosessene, slik at almuen slett ikke kjenner til hva som ligger bak en liter deilig melk. Så hva skal det bli til? Mange gir opp, orker ikke mer.

Det er så få som søker seg til bondeyrke, så vi må framsnakke næringen! Det har vært omkvedet i mange år. Hvor er vi idag? Bøndene er på konkursens rand, blir møtt med liten forståelse, til og med forakt. Avstand og mangel på respekt for naturen er blitt så stor at katastrofer og menneskelig lidelser inntrer. Pelsdyrnæringen blir beordret lagt ned, mens det importeres mengder av kunstfiber som naturen får slite med både der de lages og ender.

Matvaresikkerhet vies foruroligende liten oppmerksomhet både i forhold til tilgjengelighet og innhold. Når det ikke lenger lønner seg å produsere god mat, burde det ringe noen øredøvende bjeller. Maken til sykdomstegn!!!!

Da vi overtok Negarden på Liabøen i 2000, var jeg ganske opptimistisk. Den gangen så jeg klart at vi manglet ei krone for literen på melka for å få en brukbar økonomi. Og i tro på at melken er en kolossalt verdifull og ønsket råvare og kjøttet som kommer på kjøpet, tenkte jeg at det må da ordne seg i Norge, det gode land. Så har ikke skjedd. Vi har mer enn doblet produksjonen, rustet opp for framtida, fått hjelp av foreldre, latt være å ta ferie og minimert forbruket.

God mat har vi imidlertid spist, og vi har tak over hodet. Det er det ikke alle som har.

Noen i Norges land blir utestengt selv om de er født her, eller har bodd her i 10 år og lenger. «Nåde uten sannhet blir sentimental bløff, men sannhet uten nåde blir brutale overgrep» P.A.Dahl. Regelverket må følges, sier makthaverne, selv om det ikke blir rett. Det må være like ens for alle, heter det. Men det finnes ikke rettferdighet i det.

Men vi blir bedt om å sitte stille i båten, leie inn konsulenter for flere 10 000 og ha respekt for de etablerte systemer, mens ubetalte regninger hoper seg opp, arbeidsmengden går på helsa laus og KSL-revisjonen murrer i bakhodet. Jeg spurte en ung mann som kom og skulle utføre revisjon på gården, om han syntes han hadde en meningsfull jobb. Ja, han syntes det. For meg var det mange timers bortheft.

Det blir hevdet at det norske samfunnet preges av tillit. Hvorfor bruker man da så mye ressurser på kontroll. Har da spesielt helsevesenet og landbruket i tankene. KSL-revisjonen er for mange bønder ei mare midt oppi alt strev og møye. Ei god venninne fortalte meg at de nå i hjemmetjenesten har digital stoppeklokke hos hver pasient. Sterk grad av kontroll, og manipulering hemmer selvfølelse og livskraft. Blir det ekstremt ryddig og strukturert, hemmes fantasi og kreativitet også.

Selv om det er lenge siden jeg gikk sykepleien, så har jeg noen setninger som har huket seg fast. «Å vaske et menneskes bak, uten samtidig å vaske bort verdigheten, er en kunst». Kunst kan vanskelig utføres med stoppeklokke og stykkpris hengende over. Så har vi sykepleieprosessen. Kort sagt:«Planning is everything, the plan is nothing» D. Eisenhower. Individuell plan og målsetting må kontinuerlig justeres i forhold til nye data og ny kunnskap. Tiltak justeres etter ønsket utvikling. Behov og ressurser må tilpasses. Noen ganger må en bare sette inn det som kreves. Sykepleierens rolle er i mange tilfeller å få ting til å henge sammen og ivareta helheten.

Komplekse systemer vokser fram og bygges på. Folk har behov for å lage seg nye båser. Kanskje fordi de har hatt det for trangt, men så skal enhver være fri til å lage sin egen sannhet og defenisjon? Så vidt jeg vet så er det bare x-kromosom og y-kromosom fra naturens side. Alt henger sammen med alt, heter det, men blir det komplekst nok, er det jammen ikke godt å se og forstå sammenhengen. Fragmentering og pulverisering av ansvar preger vårt samfunn, følgelig rotløshet og fremmedgjøring, og man mangler navigasjonsinstrumenter som fungerer.

Noen hevder å ta ansvar, og bare forlater det synkende skip, eller blir bedt om å gå. Enda de egentlig burde bli, for å rydde opp etter seg. I stedet har de sikret seg med bonuser og etterlønn, mens andre må betale og ta konsekvensene.

Jeg begynner å tro at menneskene i sin hovmodige skaperiver har laget seg systemer som fører aldeles galt avsted, uten at de rådende maktstrukturer er istand til å endre kurs. Menneskerettighetene anerkjennes ikke, kjennskap og respekt for natur mangler, og maksimering av profitt settes øverst. Så Gud hjelpe oss.

Noe er grunnleggende feil med våre systemer, livsførsel og tenkemåte. Dette talte en elleveåring fra Bergen, Timian, tydelig om i sin nyttårstale. Kongen var varm og nær i sine ord. God å høre på, som han pleier. Statsministeren snakket om at vi har verdens beste ungdom, det er typisk norsk å være god liksom? Hold fram som du stevner? Ellers bar forestillingen hans preg av å være godt forberedt, stilisert og uklanderlig. Som om alt var i sin skjønneste orden, enda mange ungdommer de siste 10 åra opplever å leve under konstant press og sliter psykisk. Folk er folk, de er vel hverken bedre eller verre enn i andre nasjoner. Og verden har problemer!

Lever livet med krykker for tiden, og har god tid til TV-titting. Så en dokumentar om det svenske kongehus forleden. Svenskekongen betonte uoppfordret at en liter mjølk var aldeles for billig!!! Der fikk han en fjær i hatten av meg. Trodde ikke han var så reflektert.

Barnet og kongen var best!

Hvem skal rydde opp? Hvor skal man begynne?

Det finnes dokumentasjon på at det som monner mest i forhold til å bekjempe fattigdom, er å investere i lokal matproduksjon i det enkelte land. Blir det gjort? Nei.

Småskala matproduksjon står for 70%. Industriell produksjon disponerer derimot et forholdsvis langt større landbruksareal. Og på sikt har ørkenen en lei tendens til å snike seg inn etter industrien. Ikke for store enheter er det beste når det gjelder mye. Byer, fabrikker, selskaper, sykehus, gårder og kommuner. Kunnskap om dette har man hatt lenge.

Denne kommunesammenslåinga var i mange tilfeller både unødvendig og dum, slik jeg ser det. Men å gjøre om, vil vel ikke restituere det som er ødelagt. Har den tro at det vil gå seg til om en 50 år, og at det i den tiden kan vokse fram nye flotte planter. Det skapes til enhver tid heldigvis, og det er oppmuntrende at kloke ungdommer vokser til. Og de skal slippe å leve under presset av å være best.

Thor Heyerdahl trodde at kloden er så robust at menneskene ikke ville klare å ødelegge den. Det tror jeg også, men det kan bli nokså utrivelig etter hvert.

Hva tror jeg ellers på? Gud, skapelsen, regenerativt landbruk.......Tror ikke nødvendigvis på paven, eller den norske kirke, pastoren i pinsebevegelsen eller Arbeiderpartiet, Kristelig folkeparti eller veganere, men kanskje på en hellig allminnelig kirke...... nåden ved Jesus og gode relasjoner til Gud og mennesker. Passe små samfunn, kjennskap til og respekt for naturen, god forvaltning til det best mulige for alle. «Livet er ingen dans på roser for noen», sa min svigerfar. Så la oss ikke innbille de unge noe annet.

Vi har plass til mange fler her i Heim kommune, og jeg vil ingen steder heller bo.

Ragnhild