Jeg har et sted. Det er ikke på min tomt. Jeg må gå et lite stykke for å komme dit. Jeg kaller det i mitt stille sinn for «grevlinglia» for det er masse spor etter grevling der, selv om jeg aldri har sett selve sporkunstneren her. Det er små hull gravd i bakken og så er det lagt ei ruke oppi. Og det er kjempestas å besøke stedet «mitt» og se sporene, føle jeg er på besøk (jeg ER på besøk), sette meg ned på den faste plassen og hilse på skogen og de sjelene jeg bare føler, men ikke ser. Huldra, tusser, andre skogens sjeler… Her har jeg med meg kaffe, litt å spise, litt å skrive på, og en ganske god del å tenke på – om jeg ikke gjør det slik at jeg ikke tenker i det hele tatt. Her har jeg prata med humler, hakkespetter og spettmeiser også. Ingen andre har kommet, jeg har fått ha stedet helt i fred på andres grunn.
Godt.
For å komme dit følger jeg hjortestier. Eller elg. Og rådyr. Gjennom luftig, beskyttende granskog med bjørk og osp og rogn, masse blåbærlyng og arbeidere som rydder barnåler og har et hektisk liv for tua si. Jeg har funnet flere grevlingspor langs stien og regner med at det er flere steder med hi. Og så er det masse digre maurtuer. Mens jeg har kravlet oppover de bratteste stiene eller – som oftest – valgt ikke fullt så bratte og litt lengre stier, skritter jeg lange steg over der maurenes E6 går eller går i kanten av lyngen på stien fordi den andre kanten har rushtrafikk og jeg vil ødelegge minst mulig. Her og der har jeg også måttet bråstoppe når jeg heldigvis har sett at jeg må, og stått og søkt med hendene i tomme lufta (det er ikke tomt der) for å finne ut hvor strengen går som fester edderkoppnettet som sperrer stien, slik at jeg kan dukke og gå under for ikke å ødelegge et dagsverk.
Det virker passe tåpelig nå. For jeg gikk en tur i dag bare for å gå forbi. Ikke for å klatre oppover og sette meg i grevlinglia «mi», for været var ganske fuktig i dag og jeg ville bare røre meg. Da jeg nærmet meg stien jeg pleier å klatre oppover, så jeg lysningen foran meg – men det var bare et problem: Det pleier slett ikke å være en lysning der. Jeg bråstoppet og kjente sjokket gli klamt over meg. Tanken har vært der, men jeg har valgt å ikke tenke på det. Det hjalp ikke, for den høye prisen på tømmer nå for tiden har ødelagt alt.
Alt.
Stien til grevlinglia er herpa. Skogen er voldtatt. Jeg var så sjokkert at jeg ikke engang tok til tårene da jeg gikk bort til hærverket og bare stirret…
Det ser faen ikke ut nå. Det er helt jævlig, og det bodde noen her. Mange. Ingen ubetydelige. En hel bråta små jordboere med småtasser som fremdeles var avhengig av foreldrenes hjelp, nærhet og beskyttelse. Men foreldrene var avhengig av et hjem å fostre opp ungene i, og nå er det hjemmet ødelagt, jevnet med jorden, sagd ned og knust, eller klemt flatt av ubarmhjertige hjul og fallende stammer. Knust. Alt. Slik hjertet mitt ble da jeg sto og lot dette synke inn. To forvirra svartspetter fløy og satte seg på en tørr trestamme et stykke oppi den voldtatte åsen, de så forvirret ut, som om de ikke skjønte hvor de skulle gjøre av seg nå når beskyttelsen og skogen de bodde i, var borte. Kanskje var det et foreldrepar som ikke lenger fant treet hvor ungene deres en gang bodde. Unger som nå lå på bakken like døde som de digre trestokkene hele åsen var overstrødd av. Ikke en eneste sti var lenger farbar – ikke for meg, ikke for elg, rådyr eller hjort. Stokkene lå over alt, foruten alt som var hogd av, av grener og topper som ikke var verd noe. Det eneste som var verd noe her, var trevirket som lå klar til å hentes og kjøres bort. Og her har jeg gått og tråkket varsomt, løftet greiner til side og dukka under for å sette minst mulig spor.
Jeg snudde og fant den bratteste stien, den var enda ikke berørt. Jeg kravla oppover og kom til stikrysset, snudde nedover og fant kanten av hogstfeltet. Midt i dala der jeg hadde gått oppover og funnet masse grevlingspor og filmet dem for to-tre uker siden. Nå var disse sporene dekka av avsaga greiner og topper, den digre maurtua på toppen av åsen var fullstendig herpa og det så ut som en krigssone. For de som bodde her, var det nettopp det det var. Og de hadde tapt alt.
Hvor skal de bo nå? Hva skal de gjøre? Flytte?
Ungene da, hva skjer med dem? Enten det er svartspetter, trost eller grevlinger som hadde sine hjem her, så er det ikke mulig å bo her nå, og jeg frykter så jævlig for at hogsten skal fortsette å spise seg bortover og lenger opp åsen, for da har jeg også mistet noe. Ikke så mye som naturen har, men jeg kommer til å miste stedet mitt. Grevlinglia. Tankene og freden og roen jeg har nytt i denne svale skogen med naturlig vekst, halvråtne stammer som hadde falt på naturlig vis og lå og næret de bittesmå skapningene som bodde der. Det vil forsvinne like totalt som området der stiene snodde seg gjennom. Slik det ser ut nå, er det bare maurene og insektene som kan klare å holde ut… elgen vil forsvinne, rådyrene også, og hjorten. Jeg så gaupespor her i fjor vinter. Det ser jeg nok aldri mer her. Fuglene må ha trær å leve i, og grevlingen… hva gjorde den da maskina fra helvete sagde ned og utraderte skogen? Flyktet den fra ungene i hiet så de er overlatt til seg selv og dør? Jeg vet ikke engang hvor det er… jeg bare vet at naturen har mistet noe her, og jeg sto og gråt bittert mens jeg ba naturen om unnskyldning for å tilhøre denne destruktive arten som setter seg selv over alt og alle. Som benytter sjansen til å drepe natur for å tjene litt mer penger. Den arten som gir totalt blaffen i at alt som har brukt mange år på å bli så vakkert, kan utraderes på noen minutter og vil aldri bli det samme igjen.
Da jeg gikk den bratte stien ned til veien igjen, tråkket jeg fremdeles utenom maurstiene for å ødelegge minst mulig. Noen har det mer i seg enn andre. De andre fortjener ikke å eie en meter med skog.
Kan vi tenke litt mer på naturen og litt mindre på oss selv, og unngå at vi voldtar skogene i Orkland i 2022?
Berit Helberg