Da Skaun rådhus sto ferdig bygd på slutten av 1980-tallet, var det som et praktbygg bygd i forma etter låven på staselige Børsa prestegard. Låven måtte vike plass for det nye kommunehuset, men var sterkt retningsgivende for hvordan nybygget - og området rundt - skulle bli seende ut. Rådhuset overtok på mange måter rollen som «låven» på tunet.
I dag er det lite igjen av tunfølelse i kommunesenteret i Skaun. Riktignok ligger Prestlåna der fortsatt, som en slags Børsas hvite svane, med Skaun rådhus vegg i vegg. Men om man ikke allerede vet det, er det ikke lenger lett å se rådhusets funksjon som «låve». For kommunehuset er ikke lenger et umiddelbart blikkfang i Børsa sentrum. Det er faktisk knapt synlig lenger.
I framskrittets navn har stadig flere bygg reist seg i sentrumsområdet. Og slik skal det selvfølgelig være, sentrumsfunksjoner skal ligge i sentrum. Hit kommer innbyggerne for å gå på skole, levere barn i barnehage, drive idrett, besøke konserter, handle dagligvarer, levere byggesøknader, gå til tannlege og frisør, trene eller levere hageavfall. Der rådhuset tidligere rådet grunnen nesten alene, deles nå plassen med sentrumsbygg og bensinstasjon. To nye skoler med idrettshaller har reist seg, og nylig åpnet døren til den nye dagligvareforretningen. Alt dette svært etterlengtet hos innbyggerne.
Men kunne det vært en idé å se på sentrumsutviklinga i bygdesenteret fra et mer overordna perspektiv, før man startet utbygginga?
«Tettstedutviklingen skal vektlegge høy arealutnytting, god stedsdannelse, estetikk, grøntområder og blanding av boliger, handel og servicenæringer,» står det å lese i kommunedirektørens budsjettforslag i Skaun. Så kan spørsmålet være: Er alt dette vektlagt like sterkt? Smak og behag kan selvfølgelig diskuteres. De nye skolene er fine nok, og butikken oppfyller sin funksjon. Men det kan være vanskelig å se noen rød tråd i utbyggingene, her som i mange andre bygdesentrum.
Budskapet er slett ikke at alt var så mye bedre før. Men der «rådhuslåven» i sin tid var et slags varemerke for Børsa sentrum, har mye av særpreget nå forvitret. Byggene kjemper nærmest om plassen og oppmerksomheten, på en måte som gjør at man egentlig ikke ser noen av dem, annet enn som byggeklosser stablet side om side, med få pusterom og møteplasser.
Det er på tide å slå et slag for helhetlig sentrumsutvikling også i kommuner uten bymessige sentrum. For slaget er ikke tapt. Det skal fortsatt bygges mer nytt.
