Lørdag fikk STs lese om Maj Britt Svorkdal Hess' møte med et stivbeint og rigid byråkrati. I 2016 ble hun rammet av hjerneslag, men var heldig og kom raskt til behandling. I 2019 var hun tilbake i jobben som daglig leder ved Rennebu frivilligsentral. Men plager etter sykdommen gjorde at hun måtte innvilge seg én fridag i uka for å ta seg igjen. Hun fikk dermed innvilget uføretrygd i 20 prosent.

Hess er et eksempel på en person som virkelig har kjempet seg tilbake etter alvorlig sykdom. Der mange kanskje ville blitt fristet til å kaste kortene og søke full uføretrygd, har Hess jobbet knallhardt for å bl sterk nok til å komme tilbake i jobb. Men sykdommen har satt spor, og hun har måttet ta konsekvensen av at hun trenger mer hvile enn før. Og i utgangspunktet kan man slå fast at systemet fungerer, ved at hun får uføretrygd for den stillingsprosenten hun ikke klarer å stå i jobb.

Men her stopper også funksjonsevnen til systemet. Hess ble valgt inn som lokalpolitiker etter valget i 2019. To år senere kom «regninga» for at hun har tatt samfunnsansvar. Like før jul i 2021 mottok hun et brev fra KLP, hvor det sto at hun måtte betale tilbake uførepensjonen hun hadde fått for 2020 og 2021. Møtehonoraret hun hadde mottatt fra kommunen, gjorde nemlig at hun hadde tjent 7100 kroner for mye i 2020, og 4100 kroner for mye i 2021. På grunn av de 11 200 kronene hun hadde tjent for mye disse to årene, måtte hun betale tilbake 65 000 kroner som hun hadde fått utbetalt i uføretrygd.

foto
Ansv. redaktør Anders Aa. Morken Foto: Silje Asbjørnsen

For folk flest rimer ikke et slikt regnestykke. Her oppleves det som om hun blir straffet for å ha tatt samfunnsansvar. Hadde hun bevisst forsøkt å svindle systemet, så hadde det vært forståelig at det hadde blitt reagert. Men her snakker vi om en person som ikke har fått med seg alle detaljene i et konglomerat av regler, hvor det en eller annen plass står at møtehonorar for frivillig politisk arbeid er å regne som inntekt. Hadde hun blitt trukket det samme beløpet som hun hadde fått utbetalt for mye over to år, altså 11 200 kroner, så hadde det vært forståelig. At hun skal blø med 65 000 kroner, er verre å forstå.

Et så stivbeint regelverk som Hess er blitt «rammet av», bidrar til å oppfordre til passivitet. Her snakker vi om en person som har nektet å la alvorlig sykdom henvise seg til et sofaliv i passivitet. I stedet har hun kjempet seg tilbake i arbeid, og attpåtil tatt et viktig samfunnsansvar som lokalpolitiker. Da er det trist at byråkratiske regler skal slå deg i bakken med et økonomisk regnestykke som er i disharmoni med all logikk. Hvor er evnen til å bruke skjønn og fornuft?