Sylvi Listhaug skulle som landbruksminister «gjøre mjølkebøndene fri». Altfor mange mjølkebønder har vært for «lydige» og gjort det Listhaug oppfordret til: bli større og mer effektive. Gjennomsnitt avdrått på den vanlige, norske Nrf-kua har økt fra 6500 liter per år til nesten 8200 liter/år (data fra Kukontrollen/ Tine) og brukene er blitt mye større og færre. Noen av bøndene som har blitt med på stordriftstanken har fått en bedre økonomi, men mange føler seg lurt. Bondeopprøret i 2021 bekrefter dette. Løsdriftskravet kommer for fullt i 2034 (det innebærer at alle bruk må legge om fra båsfjøs til løsdrift og utløser millioninvesteringer på mange mjølkebruk). Mange frykter et ras av nedleggelser de kommende årene. Mange tenker fortsatt «bli større eller avvikle».

Men finnes andre løsninger? Vi har gamle, norske mjølkeraser, blant annet Sidet trønderfe og nordlandsfe og fem andre raser. Disse rasene har samlet økt fra 2155 kyr i 2011 til 4828 kyr i 2021 (Norsk Genressurssenter årsrapport 2022), og det er mer enn dobling! Økningen har imidlertid kun vært i kjøttproduksjon. Som mjølkefe brenner et blått lys for flere av rasene. Urfe SA er derfor inne i et treårig prosjekt (støttet av blant annet Trøndelag fylke) for å få flere kyr av disse rasene i mjølkeproduksjon.

De gamle rasene er mindre av vekst (cirka 400–450 kg, Nrf 550–600 kg) og gir lavere mjølkemengde enn Nrf, men kan likevel gi konkurransedyktig økonomi, avhengig av hvordan ressursgrunnlaget er på hvert enkelt bruk. De er veldig gode beitedyr, og beiter allsidig spesielt i utmark. De gir merbetaling på slakt gjennom Nortura, som selger urfe-kjøttet til noen utvalgte av de beste spisestedene i Norge. I tillegg betales et ekstra tilskudd for bevaringsverdige raser, en ordning som trolig blir styrket i nye forhandlinger. Drift med gamle raser er én av flere måter man kan drive mer ekstensivt (mindre intensivt).

De gamle rasenes problem i melkeproduksjon skyldes ikke at de ikke konkurrerer økonomisk, men derimot at hele husdyrnæringen er fastlåst i en skjebnetro på stordrift som eneste løsning for alle. Både bøndenes rådgivere og politikere har bidratt til dette.

Svære fjøs gir mer rasjonell drift og lavere kostnader. Hver bonde produserer mer. Problemet er at de fleste bønder er nødt til å drive jord langt unna gården for å skaffe nok fôr til stadig større buskaper, eller at de må kjøpe stadig mer fôr, i stedet for å produsere alt selv. I tillegg må de betale dyrt for melkekvoter. Det fordres større maskiner, det aller beste av innendørsmekanikk osv. Dermed spises mye av stordriftsfordelene i fjøsene opp. Den sterke kostnadsveksten på blant annet diesel, strøm og kunstgjødsel slår nok også hardere ut på intensivt drevne gårdsbruk. Vi vet blant annet at strømutgifter per liter melk er mye høyere i melkerobot enn i andre løsninger (rørmelking eller grav)

Jeg tror at både en god del av bøndene og deres rådgivere begynner å innse dette, og at det ikke er løsningen for alle å bli større og drive mer intensivt. Det finnes eksempler på mjølkebønder som kutter ut leieavtaler på kvoter og jord og faktisk reduserer mjølkeleveringen for å tilpasse seg til gårdens egne ressurser og kommer bedre ut av det økonomisk enn før.

Bønder som driver mindre intensivt kan bruke mindre kraftfôr og mer grovfôr og beite. Det gir økt selvforsyning (definitivt smart ut fra erfaringer med pandemi og krig i Europa), mer biologisk mangfold og kan også ha god virkning på klimaet. Ifølge Artsdatabanken (2015) har vi 550 arter som er utdøingstruet, blant annet planter, bier og humler, som lever i kulturlandskapet, og mange av dem er avhengig av beitebruk. Beitebruk gir også en betydelig karbonbinding i jord, som er langt billigere karbonlagring enn de enorme industrielle prestisjeprosjektene for karbonfangst.

Urfe SA har med støtte fra Landbruksdirektoratet laget økonomiberegninger for melkeproduksjon med gamle raser som viser konkurransedyktig økonomi. Hvorvidt bonden kommer bedre eller dårligere ut med landraser, kommer helt an på ressursgrunnlaget og hvordan man utnytter det.