Men har jubelbrølet stilnet?

Vi nærmer oss nå våren 2023, og 1 år senere er bildet et annet, all den tid fremstillingen i avisa ST våren 2022 var et korrekt bilde, med påfølgende artikkel fra fortvilte foreldre 20.februar 2023. Vi er vitne til elever som bytter skole, elever som ikke trives, elever som mangler oppfølging og tilpasning, elever som bruker all sin energi for å fungere så godt som mulig gjennom skoledagen, og elever som beskriver skoledagene sine som utfordrende med uro, bråk, utrygghet og konsentrasjonsvansker.

Vi var mange foreldre som våren 2022 markerte misnøye overfor skolens ledelse og styre, på bakgrunn av de varslede endringene de skulle gjennomføre i skoledagen for barna våre. Her skulle det endres både på personale, gruppeorganisering og hvordan elevene jobbet. Over tid hadde elever og voksne ved mellomtrinn innarbeidet gode rutiner, relasjoner og en skolehverdag som for mange var av positiv betydning.

For oss som kjenner barna våre og deres behov best, var bekymringen og uroen til å ta og føle på. Gode og trygge skoledager skulle byttes ut med noe ukjent, trygge og gode relasjoner mellom elever og voksne skulle byttes ut med noe ukjent, og den nødvendige forutsigbarheten skulle man for all del ikke la være fredet.

For mange av våre barn er dette ensbetydende med å starte en stor og krevende jobb på nytt, noe vi fremdeles den dag i dag anser som lite hensiktsmessig og veldig ødeleggende for barna.

Vår uro, frykt og frustrasjon over å ikke bli hverken hørt eller trodd, skulle trygges i et møte med et knippe representanter fra ledelse og styre, og et gitt antall foreldre som styret skulle bestemme. Her ble vi presentert for lovnader og garantier om hvor bra dette skulle bli, at elevene på alle måter skulle trygges og sikres gode skoledager. Ethvert motargument fra oss foreldre ble møtt med blikk, og en arroganse som ikke hører noen plass hjemme i et møte med bekymrede foreldre. Her fikk vi klar og tydelig beskjed om at «Det spiller ingen rolle hvilke voksne som står i klasserommet, bare det er mange nok» og «Det har ikke noe å si om dere flytter elevene til andre skoler, det kommer da nye elever til». Hvilket skolestyre er det som står for et slikt syn?

De kjæreste i livene våre, barna, fikk brått ingen verdi i møte med skolestyret. Er ikke våre barn verdt mer enn at de kan erstattes med andre? Er ikke våre barn verdt mer enn at de trygge og gode relasjonene til enkelte voksne betyr så lite at man tror kvantitet er viktigere enn kvalitet?

Når sant skal sies, så hadde ingen representanter fra styret (med unntak av rektor, som ikke tok del i diskusjonen, men inntok lytteposisjon) denne dagen noen form for erfaring eller utdannelse innen skolesektoren, og da er det kanskje for mye forlangt av oss foreldre å tro at man skal bli forstått og at våre argumenter kan henges på noen form for pedagogiske kroker?

Gjennom høsten og vinteren dette skoleåret har våre bekymringer og uro dessverre blitt bekreftet, gang på gang. Alt for mange elever opplever skoledager som ikke er så gode som de burde og kunne vært, og historiene fra klasserom, kantine og skolegård er mange. Vi foreldre opplever elever som ikke trives, som ønsker skolebytte, slitne elever, frustrasjon, sinne og motvilje til å dra på skolen. En trist og uholdbar situasjon, som kunne vært unngått dersom vi ble lyttet til! En skulle nesten tro at vårt engasjement og våre bekymringer ble ansett som skolens undergang og fiendtlig. Sannheten er vel det stikk motsatte, vårt engasjement vitner om at vi bryr oss om både skolen og barna våre!

Det er med stor interesse vi leser rektors tilsvar til artikkelen om skolen 20. februar. Her støtter man seg på en elevundersøkelse i forhold til mobbetall, men dette kan ikke brukes som en fasit på hva elever føler og opplever. Hva om de trykker nei, i frykt for at skoledagene skal bli verre? Faller de utenfor «mobbetallene» ved skolen? Er ikke deres opplevelser troverdige fordi det ikke er trykt på riktig plass i en undersøkelse?

Rektor opplever også kontakten som god. Dette stemmer sikkert, for de som fremdeles tar kontakt med rektor i saker. Mange av oss foreldre har gitt opp dette, og forsøker å forholde oss til andre voksne ved skolen. Tynnslitt tillit, og en følelse av å ikke bli tatt på alvor (ref. møte med rektor og styre juni-22), vil aldri fremme en god kommunikasjon eller åpne dører hos brukere!

Det vi biter oss ekstra merke i, er forsøket på å bortforklare årsaken til at elever bytter skole. Både ledelse og styre bør være kjent med årsakene til flytting, og påstå at dette er «naturlige» årsaker er vel å undergrave hele denne saken. Flyttingen er et resultat av skoledrift, enten skolen liker det eller ikke. At elever bytter skole, og at alle skoler opplever elever som kommer og drar er naturlig det, men det er der man må gå i seg selv og hvert enkelt tilfelle spørre seg om hva som er årsaken.

At foreldre også er skeptiske til bruk av mobiltelefon i skoletiden bør også bli tatt på alvor. På landsbasis er det økte mobbetall, gjerne på digitale plattformer. Også ved Løkken Verk Montessoriskole er bruken av telefon i skoletiden en utfordring. Mobiltelefon brukes ofte utenfor dette obilfriminuttet, og innhold deles ofte i sosiale medier i løpet av skoledagen. Rektors fremstilling av «2 bilder, hvor det ene var delt på fritiden» er igjen en sannhet med modifikasjoner. De siste årene er flere elever hengt ut på sosiale medier, blitt filmet og tatt bilde av i skoletiden, og blitt utsatt for digital mobbing. Og dette foregår også i skoletiden, ikke bare på fritiden.

På en privatskole er det styret som er skoleeier og øverste ansvarlige. Et raskt søk hos Brønnøysundregistrene bekrefter uttalelsen om at enkelte i styret «sitter til evig tid». Styreleder har besittet sin rolle siden 2016 (med flere år i styret før det) og den siste store utskiftingen av flere medlemmer var i 2016. Kanskje er det på tide å se skolen og skoledriften med nye øyne og friskt blod?! Greit nok at ingen lover regulerer hvor mange ganger man kan ta gjenvalg, men tjener det sin hensikt å klore seg fast i et skolestyre til evig tid, og ikke slippe til nye tanker og ideer?

I et samvirke kan alle sammen ha andelsbrev, sier rektor, og forteller videre at det har vært slik bestandig. Med en skole som fyller 11 år i år, hvorfor bestemmer da nesten samtlige lærere (samt familie av flere lærere) seg for å kjøpe andelsbrev i januar 2023 og ikke i løpet av de 10 første leveårene til skolen? Tilfeldig, eller et forsøk på å styre hvem som sitter i eget skolestyre nå som det nærmer seg valg og mange styremedlemmer er på valg?

Rektor nevner også eksterne instanser som tilsynsmyndighet, og at det regelmessig føres tilsyn. Ifølge UDIR sine tilsynsrapporter har det vært 1 tilsyn i løpet av Løkken Verk Montessoriskoles levetid, og dette ble åpnet og lukket i 2014/2015. Regelmessige tilsyn er vel å dra det litt langt, men det er kanskje på tide med et nytt, hvor man virkelig tar seg tid til å undersøke alle aspekter rundt skolen?

Styreleder stiller seg undrende til denne kritikken av skolen, og vil så langt det går fremsnakke og dekke over. Men det er ikke til å komme fra at flere titalls foreldre var meget tydelige i juni 2022 i forhold til hva de mente og hvilke bekymringer de hadde knyttet til skolen. Man opplevde da å bli avfeid og ikke tatt på alvor av både styreleder og styre. Med den opplevelsen i bakhodet, er det da egentlig så rart at man ikke plukker opp telefonen og tar kontakt med styreleder på nytt?

Det er flott at mange elever har gode dager, og at mange foreldre er fornøyd med skolen. Og sånn skal det være! I en verden hvor det blir tøffere og tøffere å vokse opp er det alfa og omega å ha en skolehverdag som gir gode rammer, trygghet og mestring. Men dette skal gjelde for alle, også de som har med seg noe ekstra bagasje, de som trenger litt mer en «normaleleven», og de som krever mer tid av læreren enn mange andre i et klasserom. Alle elever har krav på dette, og det er skolens ansvar å gi dem det de har krav på!

Det er mange spørsmål man kan stille seg til skolens svar på kritikken som er å lese i avisa, og det er mye som kunne vært skrevet om denne saken. Best ut av dette kommer assisterende rektor, som både er ydmyk og viser forståelse for frustrasjon og fortvilelse. Og som ikke minst forstår at man må ta all kritikk på alvor.

I alle skolesaker som dukker opp i media, enten lokale eller nasjonale, så må man ta på største alvor de viktigste og det viktigste, elevene og deres skolehverdag!

I det man begynner å bortforklare og ro seg vekk fra virkeligheten, da har man på sikt tapt!