En ettermiddag i juli står jeg klar med ryggsekk og vandrestøvler på Berkåk stasjon. Jeg er spent på det som venter, min bekjente Mattias Jansson fra Nasjonalt pilegrimssenter i Trondheim har invitert til fire dagers fellestur sammen med tre livlige damer – en mulighet jeg ikke kunne si nei til!
En led full av overraskelser
Denne nordlige delen av Gudbrandsdalsleden går gjennom Orkdal til Nidaros gjennom kommunene Rennebu, Orkland, Skaun og Trondheim. Jeg hadde en oppfatning av at leden skulle være en idyllisk lettgått sti som snirklet seg mot Nidaros. Virkeligheten er nok ikke så romantisk, men desto mer spennende. Korte strekk går vi langs fylkesvei, men en større del av turen går på grusveier, for det meste med veldig lite biltrafikk.
Den litt mer krevende, men også desidert flotteste delen, går imidlertid på stier og delvis gjengrodde kjerreveier. Stiene tar oss gjennom åpent kulturlandskap, forbi små grender, storgårder og gamle husmannsplasser, langs åkerkanter, beitemark med kyr og hest, gjennom tett skog og opp til flotte utsiktspunkter.
Leden kan noen steder være litt bratt, men ikke verre enn at alle i alminnelig form kan klare bakkene. Underlaget er vekslende, og en viktig del naturopplevelsen. Vi vandrer mye på grusvei, men også på en behagelig blanding av tørre barnålsstier, jord, gress og myk mose. Ved Øysand går vi en kilometer langs stranda helt nede i vannkanten.
Det «hemmelige» Sør-Trøndelag
Stiene på leden er ofte smale og litt bortgjemt. Selv om vi stort sett ferdes ganske nær bebyggelse og dyrka mark, møter vi nesten ingen på turen. Dette er eksotisk, vi føler vi er på oppdagelsestur i det ukjente Sør-Trøndelag!
Pilegrimsvandring har mange lag, både religiøst, åndelig, kulturelt og historisk. Mange går nok for å se kulturminner og kirker langs leden. For eget vedkommende tenker jeg at leden gjennom Orkdal i første omgang er inngangen til en helt unik friluftsopplevelse. Det er svært frodig langs ruta og vi rusler ofte gjennom et hav av blomster, og pepres med farger og godlukt. Vi hører og ser også mange slags fugler. Hadde vi valgt å kjøre bil gjennom dalen, ville vi gått glipp av alt dette.
Det langsomme livet
Gjennom fire dager har vi kun en oppgave; å sette det ene benet foran det andre. Etter kort tid er vi kommet inn i en behagelig pilegrimsmodus. Skuldrene senkes, mobilene er pakket ned. Det er et befriende enkelt og oversiktlig liv; gå, sanse, spise, hvile, sove. Vi har funnet en rolig vandrerytme, tankene flyter og praten går lett. Vi snakker om hvor vakkert det er gjennom Orkdal, og hvor godt det gjør å gå slik, uten Teams-møter, avtaler og prestasjonsfokus.
Å gå i dagevis blir nesten en protest mot utviklingen ellers, der alt skal gå hurtigere og være mer effektivt. Men nettopp langsomheten, stillheten, det å ta tiden tilbake, er kanskje kjernen med attraksjonen til pilegrimsvandringen. Her er det ikke kilometer pr. time som er viktig, men opplevelser pr. kilometer.
Trivelige herberger
Mellom Berkåk og Trondheim finnes diverse overnattingsmuligheter, ofte i form av pilegrimsherberger, gjerne en stue, et ombygd stabbur eller noen rom på en gård. Mitt tips er å bruke disse herbergene, som ikke bare er langt koseligere enn et sterilt hotellrom, men drives av ildsjeler som har kunnskap om leden og lokalhistorien. Standarden på herbergene er enkel og ujålete, men trivelig og definitivt personlig. Flere av gårdene har fascinerende samlinger, vi blir vist rundt i rom som nærmest er små museer, med eldre ting som er bevart.
Fellesmåltidene om kvelden er et av dagens høydepunkt. Appetitten er upåklagelig, maten er god og ofte kortreist. Vi får smake både selvfisket laks, multer og herlig hjemmebakst. Vi deler historier og latter med andre vandrere rundt bordet. Hvor mye sekken veier (altfor mye!), hvordan man kan få den lettere (kanskje klemme ut halvparten av tannkremen?), og hvilke remedier som funker best mot gnagsår og mygg, er temaer som går igjen.
Det er varierende avstand mellom overnattingsstedene, av og til flere på en vanlig dagsetappe, som typisk er på rundt 18–20 km. Dette gjør at man kan være mer fleksibel med hvor lang etappe man ønsker å gå. Noen av stedene langs vår rute var Meslo gård, Ry gård, Segard Hoel gård, Skogheim, Skaun samfunnshus og Sundet gård. Det finnes også gapahuker man kan raste i eller søke ly ved regnvær.
Til Trondheim
Siste dag blir vi rodd i trebåt over oset av elva Gaula over til storslåtte Sundet gård litt vest for Heimdal. Vi fortsetter på fine turveier gjennom Bymarka inn mot Trondheim. Herfra er det straks mer trafikk, med syklister, joggere og småbarnsfamilier ute i skogen. Det er en småsliten, men også litt stolt gjeng som endelig står foran målet, Nidarosdomen, Norges utvilsomt flotteste bygning. Det har ikke vært mer enn fire dager, men synes vi har opplevd så mye at det kjennes som en uke eller to. Vi har hatt litt småvondter, men kjenner at vandringsformen har bedret seg underveis. Neste gang skal vi sette av flere dager, satse på litt bedre fottøy, og gå enda flere dager!
Historikk
I Norge var det under middelalderen en omfattende katolsk pilegrimsaktivitet til Nidarosdomen i Trondheim og graven til Olav den hellige. Dette varte fra 1031 og helt frem til reformasjonen i 1537 da det ble slutt for pilegrimsferdsel i Norge. I 1980 årene begynte det på nytt å komme pilegrimer til Trondheim, og de to første norske ledene ble reetablert i 1997.
I dag er det ni offisielle pilegrimsleder i Norge. Hvert år går mer enn tusen personer årlig de siste 100 kilometer av leden mot Nidaros, og gjør seg kvalifisert til å få Olavsbrevet som en bekreftelse på vandringen.
Om Øyvind Wold
Øyvind Wold er bosatt i Oslo og er en frilansfotograf og -skribent. Han har skrevet åtte turbøker om sykling og leverer jevnlig turartikler og utstyrstester til flere magasiner, blant annet Friluftsliv, Padling og Utemagasinet.