Bovim og hans 15 kommisjonsmedlemmer har jobbet ufortrødent med å berede kunnskapsgrunnlaget for de grep som må til for å forene helse-Norge. Jeg tar av meg hatten for slikt pågangsmot og engasjement!

Som Bovim så viselig uttrykte seg ved overlevering av rapporten, står vi ved et dramatisk veiskille i tankesett og vegvalg, om vi skal kunne møte morgendagens utfordringer i helsetjenesten. Tiden er med andre ord overmoden for å vise politisk mot.

Kommisjonen har åpenbart lagt seg i selen og justert siktet målbevisst mot det de mener er treffsikre tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde personell i helse- og omsorgstjenestene. Dette for å møte utfordringene både på kort og lang sikt. Rapportens mest spennende og sannsynligvis mest treffsikre tiltak, er behovet for radikale endringer i helsetjenestens arbeidsformer og organisering.

Etter å ha jobbet 36 år i full stilling som kliniker og leder i både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, registrerer jeg for første gang en offentlig rapport om helsetjenesten, som utviser et etterlengtet mot til å forfekte et organisatorisk tankesett jeg har trodd på i mange år.

Dagens todelte eierskap i helsetjenesten er den åpenbart viktigste faktor som vedlikeholder en dysfunksjonell ubalanse i maktforholdet mellom den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten på sykehusnivå. Historien har vist at denne eierstrukturen aldri har klart å bidra til en sømløs, komplementær og funksjonell samhandling mellom våre to forvaltningsnivåer i helsetjenesten. Heller ikke «Samhandlingsreformen» klarte å endre på dette. Dette har helsepersonellkommisjonen heldigvis skjønt og våget å si fra om.

Kjære Ingvild Kjerkol, hvorfor ikke ta kommisjonens råd til etterretning? Stopp opp litt, ta et politisk magadrag og sett i gang et fundamentalt nødvendig organisatorisk grep for å berede grunnlaget for en samlet og sammenhengende helsetjeneste. Tiden har løpt fra tradisjonen med å klatte på et skakkjørt system som fortsetter å tro på at tilførsel av flere økonomiske og personellmessige ressurser alene vil løse framtidens utfordringer.

Vi trenger en samlet helsetjeneste, under ett forvaltningsnivå, som tar totalansvar uavhengig av om du får dine tjenester i kommunen eller i sykehus. Vi trenger en samlet helsetjeneste som ikke er asymmetrisk og påtar seg utgifter som det andre forvaltningsnivået kan tenkes å måtte dekke.

Vi trenger å utvise mer skamvett i en helsetjeneste som fortsetter å strides om ansvaret for ferdigbehandlede eldre pleietrengende pasienter, om de skal forbli på sykehuset, skal sendes hjem, eller om kommunen har skaffet plass i kommunal institusjon.

Vi treger ikke flere påbud om økonomiske insentiver som straffereaksjoner ved uenighet mellom forvaltningsnivåene og tro at dette fremmer sømløse tjenester. Asymmetrien i faglig prestisje og økonomisk makt mellom statlige og kommunale forvaltningsorganer er et dårlig utgangspunkt når behandlingstilbudene skal knyttes sammen.