Vår helseminister står for øyeblikket i full storm, en lenge varslet storm, en storm som ikke vil blåse over uten kreative løsninger. Det er ikke helseministeren alene som må bære ansvaret for den tilsynelatende dype hengemyra vi står i, men hennes klare tale åpnet ikke veldig for at helsevesenet slik vi kjenner det skal overleve særlig lenge. Vi mennesker trenger ofte en gulrot for å bli motivert for endring, og når gulroten er fraværende blir det oftest bråk. Finnes det altså så lite håp for å ha et velfungerende og godt helsevesen i fremtiden?

Det at vi vi begynner å gå tom for hender er et gjentagende argument i debatten, men gjør vi egentlig det? Nina Langfeldts debattinnlegg på hjemmesiden til Norsk sykepleierforbund, Sykepleien, med den selvforklarende tittelen «Hvorfor ikke bruke vernepliktige som hjelpearbeidere i eldreomsorgen?» presenterer et mulig bidrag til å løse noen av utfordringene vi står ovenfor. Langfeldt[1] argumenterer for at vi ikke fullt ut benytter de ressursene vi har til rådighet av de som faller inn under loven om vernepliktstjeneste. Ganske enkelt; de som ikke blir innkalt til militærtjeneste kunne en ha benyttet til andre samfunnsnyttige tjenester, slik som i eldreomsorgen.

«På den måten kan alderdommen bli bedre for de gamle, og de unge vil få med seg kunnskap og erfaringer i omsorgsarbeid og samfunnsinnsikt som utvilsomt vil være til nytte på senere tidspunkt i livet.» (Nina Langfeldt, Sykepleien 2023).

I et langtidsperspektiv kan en slik ordning bidra til økt rekruttering innenfor helseyrkene, og vil også gjøre fremtidige generasjoner mer i stand til å være gode pårørende.

Kritiske røster

Langfeldt har høstet både kritikk og ros for sitt bidrag i debatten på sosiale medier (Sykepleiens Facebook-side). Mange yrkesutøvere (sykepleiere og annet helsepersonell) peker på at det å ha med seg en person uten noe form for kompetanse er bare en tilleggsbelastning. Det kan det sikkert være, men hvem sier at de trenger å være kompetanseløse? Vi er klare til å sende våre 18-åringer i krigen etter to måneders drill, men det å hjelpe til i helsetjenesten skulle være en umulig oppgave for den samme 18-åringen? Med en slags rekruttperiode for våre helsevernepliktige vil en kunne bygge god kompetanse på oppgaver som trenger å løses i våre helsetjenester. De vil ikke ha kompetansen som kreves for å løse mange av oppgavene, men jeg vil anta at det er mulig å la de gjøre god nytte for seg likevel. Helsepersonell viser i det offentlige ordskiftet til flere uønskede effekter av mangelen på varme hender, og en dem har vært at de må påta seg oppgaver som andre burde ta. Vil ikke en slik ordning kunne avlaste vårt sårt trengte helsepersonell noe?

Staten, ved Forsvaret, har som påpekt lange tradisjoner for å lære opp ungdom i en mengde typer fagdisipliner og kunne sikkert bistått i å planlegge og gjennomføre en slik type ordning.

Det er ikke sikkert helseverneplikt er realistisk for å løse utfordringene vi står ovenfor, men alt av kreative tanker om mulige løsninger må på bordet. Nina Langfeldt må heller få ros en ris for sitt bidrag i debatten.

[1] Innlegget er også publisert i Adresseavisen