Det skal både fysisk og mental styrke til å hevde seg i verdenstoppen i idrett. Og det skal enda mer mental styrke til å håndtere medienes mange mer eller mindre berettigede spørsmål til prestasjonene under store mesterskap. Sjelden ser vi så mange sjokk, mirakler, jubel og tragedier i krigstyper. På forhånd listes det opp hvor mange medaljer vi bør ta - og hvem som skal sørge for dem. Da er det ikke lett å være den som ikke innfrir.
«Jeg føler meg som en landsforræder. At jeg bare burde komme meg hjem, egentlig.» Det sa langrennsløper Tiril Udnes Weng etter at sitt stavbrekk i finalen i sprintstafetten under de olympiske «lekene» i Beijing denne uka. Det norske laget endte på en - med norske øyne - svært skuffende 8. plass. Blant annet på grunn av stavbrekket. Langrennsjenta brukte sterke ord og bilder når hun skulle sette ord på hva hun kjente på etter konkurransen.
Samme Tiril var også uheldig tidligere i mesterskapet, da hun kolliderte med en annen løper på sin stafettetappe, og ble utpekt som årsaken til at Norge også her ble stående uten medalje. Begge hendelsene blir selvfølgelig behørig omtalt i mediene. Og syndebukken, utøveren som akkurat har har hatt en veldig vond dag på jobben, må stå skolerett og svare på journalistenes spørsmål. Med respekt å melde har vi vel ikke utvidet ordforrådet nevneverdig siden Brå brakk staven for 40 år siden. «Hva følte du da staven brakk?» Tiril Udnes Weng måtte også svare på spørsmål som gikk lenger enn som så: «Hva følte du da du skjønte at du nok en gang ødela for laget?» Eller: «Hva tenker du om at du ofte er så uheldig?»
Underforstått: Det er din skyld at vi ikke når opp.
Idrettsutøvere på toppnivå har naturlig nok alltid gull i siktet. Det er det de jobber for, og på vegen ofrer de mye. Når gull er målet, er det derfor til å forstå at en sølvmedalje av og til kan føles som tap. Men at sølvmedaljer skal framstilles som tap av oss som følger innsatsen fra sidelinja, er en helt annet historie. Med andreplass i OL, da er du nest best i verden. Da trengs det ingen syndebukker som må ta på seg skylda for hvorfor det gikk så...dårlig? Slik Emil Iversen etter herrenes stafett var nødt til.
Samtidig som «lekene» i Beijing nærmer seg avslutningsseremonien, pågår det også en debatt om hva som må til for å fylle opp løypene med gullkandidater når vår foreløpig siste skidronning, Therese Johaug, en gang legger skiene på hylla. Hvorfor klarer ikke gode juniorer å følge opp suksessen når de når senioralder? Vi har ikke svaret. Allikevel er det vel grunn til å tenke at jakten på syndebukker når resultatene uteblir ikke hvert fall ikke hjelper på rekrutteringa.