I flere av disse tegnes et bilde av kommunepoltikere som hodeløse, eller korttenkte tjenere av vindkraftindustrien og de bedrifter som trenger strømmen.  Referansen er et flertallsvedtak om å utrede energistrategi i forbindelse med utlegging av arealplana til offentlig ettersyn. Høringen gjennomføres uten at det foreslås arealer til vindkraft.

I Heim kommune sin samfunnsplan, som arealplana bygger på, står følgende; «Etablere en strategi for klima og energi for Heim kommune».  Når er det en mer naturlig anledning til å drøfte disse spørsmåla enn i sammenheng med kommuneplan? Tror noen at ny energiproduksjon kan skje uten arealbruk?  Eller skal kommunestyret i Heim la en polarisert debatt i media være hele vårt beslutningsgrunnlag i rollen som arealplanmyndighet? Og bare hoppe dit den med høyest utestemme forlanger, eller slik formannskapet har tilrådd? Og uten et opplyst ordskifte mellom oss som er valgt til å bestemme, som også tar inn over seg at verden er i stor forandring? Et nylig igangsatt bioenergianlegg på Svanem, og kraftselskapene sin økende interesse for solenergi og videre utvikling av vannkraft, er eksempler som bekrefter at en energistrategi for Heim vil ha sin hensikt, langt utover å drøfte kun vindkraft.

Jeg er slett ingen tilhenger av vindkraftutbygging i Heim sine fjellområder.  Det samme gjelder flere andre representanter, både i Sp og fra andre partilister som stemte for vedtaket. Men jeg vil likevel forsvare alles rett til et annet eller motsatt standpunkt, og respektere dette uten å mistro motivet deres. Og jeg er glad for å tilhøre et parti med takhøyde for meningsforskjeller.

Årsaken til mitt standpunkt ligger i at naturinngrepa i vindparker er massive, og skaper interessekonflikter. Og man kan enda ikke vise til bærekraftig materialgjenvinning av vindmøllemaster. Men jeg er mye mer opptatt av naturen og naturområdenes egenverdi, enn at jeg ikke synes at vindmøller passer inn i det turterrenget jeg beveger meg i, eller på det bilde jeg knipser og deler. Og jeg er absolutt ikke overbevist om at å flytte vindmølleparkene til havs er en bedre løsning for naturmangfold og artsrikdom. Men da er de selvsagt ute av syne for de fleste av oss.

Olje –og energiminister Terje Aasland (Ap) er svært tydelig på at det grønne skiftet forutsetter mer produksjon av strøm. Naturkrise, klimakrise, sultkatastrofer, forsvar og beredskap, kan ikke debatteres isolert og adskilt. Som friluftsmann kan jeg signere på at naturen og arter er under press bla grunna klimaendringer. Andre steder på kloden har dette allerede utartet til en kamp på liv og død mot ekstremvær og katastrofer. Verken Heim, eller Norge er egne planeter. En av karakterfuglene i mine heimfjell, Rødstilken, overvintrer gjerne langs Afrikas kyster, mens Heipiplerka har tilhold rundt Middelhavet. Å hovedsakelig ta utgangspunkt i den innenlandske kraftbalansen, når energi for lengst er tatt i bruk som geopolitisk våpen, blir snevert. Det er all grunn til å ta debatten med de største brillene en har.

Redaktør Skjalg Fjellheim i avisa Nordlys signerer nylig en kronikk med utgangspunkt i nøkkelordet «uenighetskultur» Bakgrunnen er konflikten, hvor norske studentorganisasjoner erklærer vår kunnskapsminister for uvelkommen på besøk, eller «persona non grata» som det heter. Fjellheim etterlyser med dette perspektivet dialog og respekt for meningsforskjeller. Og avgjørende for også å stå sammen i uenighet, fordi vi har tillit til det demokratiet og samfunnet vi har rigget.

Og til spørsmålet. Jo vi trenger selvsagt politikere- også til å ta de vanskelige avgjørelsene. Men skal arbeidsmiljøet i politikken bli fruktbart og friste til rekruttering, så må alle meningsbærere med sterkt engasjement tenke godt gjennom sin retorikk.