Avisa skriver om ulykkebelastningen rundt Klinghåmmår’n på Fv 700 mellom Svorkmo og Løkken Verk.

På ei berghylle noen meter over veien ligger den gamle jernbanetraseen som var i bruk fra 1908 til 1945. Den er fredet som et kulturminne  -  ikke et ulykkespunkt. Avisa har nok vært på jakt etter en fengende tittel på artikkelen.

Som museumsdirektør på Løkken Verk hadde jeg den lite takknemlige oppgaven med å stå i vinden rundt fredningsprosessen, og det var nettopp den gamle traséen som var stridspunktet. Orkdal og Meldal kommuner, eieren og lokalt næringsliv ønsket å sprenge bort hammeren for å lage en mer rettlinjet vei i Klingliene. Riksantikvaren, fylkeskonservatoren og Jernbaneverket som jobbet med fredningssaken i samarbeid med museet var veldige klare på at den gamle traséen måtte inngå i fredningen. Kurven rundt representerer en epoke i norsk jernbanebygging fra den tiden det ikke fantes teknologi for å lage tunneler i dårlig fjell. Fra vernemyndighetene fikk jeg spørsmål om hvem som skulle fronte fredningen om ikke museet gjorde det. Så dermed gikk jeg noe halvhjertet inn for vern av den gamle traséen rundt hammeren.

Et framtidsmål den gangen var å legge grunnlaget for å gjenoppbygge sporet rundt hammeren, som landets krappeste jernbanekurve -  og som kunne ha blitt et utsiktspunkt fra toget.

I stedet for å sprenge bort hammeren foreslo museet å bygge en tunnel gjennom hammeren. Det ville ha skapt en rettlinjet trasé, og den gamle traséen kunne ha blitt beholdt. Vegvesenet fikk tillatelse fra fylkeskonservatoren til å fjerne en del av den gamle traséen for å komme til nakent berg med sikte på grunnundersøkelser for å kartlegge bergets styrke. Forutsetningen var at traséen skulle rekonstrueres når arbeidet var ferdig.

Det ble boret og Vegvesenet lagde en plan for tunell. Men Vegvesenets plan inneholdt også en omfattende utsprengning av bergmasser med høye fjellskjæringer nord for tunellen. Prislappen var så høy at prosjektet var urealistisk -  inne minst på grunn av terrengendringene på nordsida. Planen ble dermed lagt bort.

I tillegg ble det klart at omfattende sprengningsarbeider kunne ha ført til at jernbanetunnelen gjennom Klinghåmmår’n kunne ha fått skader. Som en lokal næringslivsleder som var imot fredningen sa, så består visst hammeren av råttent fjell.

Den utlovede rekonstruksjonen på nordsida ble aldri utført etter prøveboringene. Dette har jeg ved flere anledninger, som privatperson etter at jeg ble pensjonist, reagert på, og har etterlyst hva som skjer. Ingen vet og ingen ting er blitt gjort. Det virker som at Vegvesenet har fått tilgivelse.

I mellomtida ble strekningen fra Skjøtskift bru og ned til Klinghåmmår’n noe utbedret. Det ble ny bru, de fleste svingene ble beholdt, veien ble bredere, og det ble foretatt grøfterensk rundt selve hammeren. Resultatet ble høyere fart og flere ulykker. Veien er på ingen måte bra nok, og det finnes sikkert ikke midler til å foreta en ny utbedring.

Jeg tror fredningen ligger fast -  det skal mye til for å oppheve et fredningsvedtak. Da må stort sett alle andre alternativer være prøvd og forkastet. Det har ikke skjedd i denne saken.

Jeg forbauses over at det er fartsgrense på 80 km/t i Klingliene. Kjører du fra Fannrem mot Løkken Verk er det 50, 60 og 70 helt til Kårmo, der det er et kort stykke med 80. Så blir det 50, 60 og 70 helt til etter at Svorkmo bru er passert. Der starter Klingliene -  og der blir det 80-sone.  Er det noe logikk i 70-sone på rettstrekket i Mosøyan, mens det er 80 rundt Klinghåmmår’n??

Er det noen som har tenkt på at redusert fart kunne har redusert risikoen? Hva med mer oppfylling nord og sør for den skarpe kurven rundt hammeren? Jeg tror slike tiltak kunne ha bedret trafikksikkerheten betraktelig.