Sjølsagt skulle jeg ha ønska at det ikke hadde vært nødvendig. Sjølsagt ville jeg så gjerne ha hatt henne boende sammen med meg i den gode leiligheta vår på Rømme Amfi.

        Men demens er i seg sjøl en ugrei tilstand, og i kombinasjon med kolsen min vart det umulig. Ho hadde det med å springe ut i høstregnværet i bare bomullsnattkjolen og sokkelesten, og jeg hadde ingen mulighet til å følge henne og hente henne inn att. Så vart det å få politiet til å finne henne og få henne heim.

        Til slutt var det ikke anna råd enn å få henne inn på lukka avdeling på Helsetunet. Der var det egentlig ikke plass, men personalet klarte å rydde et rom til henne – på et baderom. Så kunne vi jo ha klaga: Det går da virkelig ikke an å behandle våre eldre, pleietrengende på dette viset! Men se det heller slik: Her var det strengt tatt ikke plass, men jamen klarte de å finne en brukbar måte å løyse problemet på; imponerende! (Og det varte ikke lenge før hun fikk et ordinært rom.)

        Etter noen uker kom ho opp på åpen avdeling. Men der passa hun dessverre ikke. Av ymse grunner som det går for langt å ta opp her, måtte ho flyttes – og jamen vart det åpna ei egentlig nedlagt avdeling bare for hennes del. Jeg syntes først det var aldeles ubrukbart, og protesterte ganske iherdig mot det jeg oppfatta som isolasjon. Men der fant ho seg godt til rette, og jeg må bare innrømme at det var det rette valget som vart gjort - og jamen var det godt at de ikke føyde seg etter protesten min.

        Nå er ho igjen flytta, og er på ei avdeling med noen medpasienter som vel har mye av de samme problema. Der finner ho seg godt til rette, får jeg stadig høre. – Og ei sak: Ho har alltid vært, det må jeg ha lov til å si, litt kresen i matveien. Her på Helsetunet har ho spist så godt at det et par ganger har vært nødvendig å kjøpe klær med mer plass! Bedre attest kan ikke det svært gode kjøkkenet der få.

        Grunnen til at jeg skriver dette og er såpass åpen, er at jeg ønsker at det skal være kjent at på Orkdal Helsetun får pasienter av kategorien hennes førsteklasses stell, og de blir på alle vis så godt ivaretatt som det er mulig. Tilstanden sin blir de ikke kvitt. Men for den som nå har fulgt med henne og det stellet ho får gjennom disse fire åra, er det bare å si at det er av første klasse. Ja, imponerende er et ord jeg har brukt flere ganger.

        Takk, Orkdal Helsetun!

Audun Krog Eftedal