Mens sana in corpore sano. En sunn sjel i et sunt legeme. Dette latinske sitatet har tradisjonelt vært idrettens motto. Men på bakgrunn av medias oppslag om kroppspress, sykelig slanking og spiseforstyrrelser den siste tida, er det all grunn til å stille spørsmål ved hvor sunn idretten er for kropp og sjel. I hvert fall i endel tilfeller, som ser ut til å være flere enn mange av oss har vært klar over.

Da Maren Lundby for ei tid siden fortalte at hun hadde bestemt seg for å stå over OL neste år, oppga hun som årsak at hun ikke ønsket å pine seg ned i vekt på en uforsvarlig måte for raskt nok å nå det nødvendige vektmålet. «Jeg tror det er et bra valg, og jeg gjør det for å ta vare på meg selv. For ikke å ta noen snarveier,» forklarte hun til media. Maren Lundby vil ha en lang karriere, i stedet for å satse på hurtige løsninger.

Den profilerte hopperen har i etterkant høstet mye ros for sitt valg, og for åpenheten rundt vektutfordringene. En snøball har begynt å rulle. Og på sin veg avdekker den historier som har vært kostet under teppet i mange år, men som forteller om en idrett som for endel utøvere har vært mer syk enn sunn.

Utøverne presser seg til ytterste for stadig bedre resultater.

Dagbladet kjører for tida en serie om spiseforstyrrelser i langrennsporten. Ei spørreundersøkelse som avisa har gjennomført blant 31 kvinnelige tidligere landslagsløpere, avdekker skremmende tall: 35 prosent erkjenner at de selv slet med en spiseforstyrrelse i løpet av skikarrieren. Mens 42 prosent oppgir at de kjente på et slankepress fra lagledelsen. Marit Bjørgen forteller i si ferske bok om landslagskolleger som pirket i maten og droppet desserten. Hilde Gjermundshaug Pedersen fikk beskjed om at hun var for tung til å lykkes på ski, og sluttet med langrenn tidlig i 20-åra. Andre slanket seg nesten til døde i jakten på kroppen som skulle gjøre dem best mulig på ski.

Toppidrett er ekstremsport. Utøverne presser seg til det ytterste for stadig bedre resultater. Og mange er villig til å ofre mye for å nå målene. Da er det viktig at de har et sterkt apparat rundt seg, som sørger for at idretten ikke blir med syk enn sunn. Og som tør å diskutere også de vanskelige temaene, som spiseforstyrrelser. Og når en såpass stor andel av de aller beste forteller hva de har slitt med, er det grunn til å spørre seg om hvordan situasjonen er lenger nedover i systemet. Blant dem som satser like hardt, men som ikke har det samme nettverket av ledere og fagpersoner rundt seg.

Skal vi få problemene skikkelig fram i lyset er det derfor viktig at forbildene, enerne, forteller om sine opplevelser. Slik Maren Lundby har gjort.