I avisa for lørdag stod det på nytt om elendige veger, denne gangen også direkte farlige. Dette er en gjenganger i de fleste aviser. Lokalt boende bekymrer seg, med rette, og en eller flere politikere sier at de forstår problemet, men de har ikke midler til å gjøre noe med det.
Det er sikkert mulig å prioritere på en annen måte, for eksempel å bruke penger på vedlikehold av vegnettet fremfor å bruke mangfoldige milliarder på å sprenge seg frem i jordbruksland og gjennom urørt natur for å lage veger som vi knapt har bruk for. Men uansett hvordan man ter seg med de pengene som kan fremskaffes med dagens politikk, så er det usvikelig sikkert at tilstanden vil bli verre, og det ganske raskt. Dette er en akselererende tilstand.
Det er ille med de dårlige vegene, men det er verre med et helsevesen i fritt fall og tilsynelatende helt uten utsikt til bedring; vi må vel snarere si: tvert i mot!
Dette gjelder også det meste annet som fellesskapet trenger.
Det er ikke alle det er så nøye med heller, ser det ut til. De innsatte i norske fengsler, i hvert fall på Bredtvedt, må sitte innelåst det meste av døgnet fordi det er alt for lite personell – det er nedskjæringer. Det er ikke slik vi skal oppføre oss! Den direkte helsefarlige nedbyggingen av psykiatrien i landet har forresten fått stor betydning for de innsatte i fengsler.
Alt som er beskrevet ovenfor er et fordelingsspørsmål. Ulikhetene øker, og det raskt!
Vi må snart bestemme oss her i landet. Skal vi la oss falle ned på et nivå maken til land som vi helst ikke vil sammenligne oss med, skal vi bare la det stå til og være glade for at mange av oss, etter hvert bare noen, kan leve i overskudd og kose seg uten tanke for noen ting, eller skal vi ta skjeen i en annen hånd og virkelig danne et fellesskap?
Det vil være klokt å velge det siste alternativet, ellers vil vi alle snart merke den offentlige fattigdommen godt. Vi ønsker oss veger som er brukbare, vi ønsker oss et helsestell som fungerer, også for gamle og funksjonshemmede. I det hele tatt vil vi ha mye som fungerer, men som koster penger, penger som fellesskapet må skaffe til veie.
Det later ikke til at våre politikere, i hvert fall ikke de som befinner seg på høyt plan, har forstått dette.
Så jeg er dessverre redd for at det ikke er siste gang vi har lest om dårlige veger, sviktende helsevesen og mye annet som svikter.