På 1970-tallet bodde jeg ved Bogstad golfbane i Oslo, og hadde denne uttalelsen kommet den gangen, ville jeg satt to streker under.  Der måtte nye medlemmer godkjennes av minst to stykker før de fikk være med.  Det kostet også mer enn en vanlig statsansatt kunne klare å avsette til sin hobby.

Når det gjelder tradisjon, så merket jeg det på midten av 1980-tallet, da jeg startet opp en annen aktivitet i OIF, vektløfting.  Det ble en ”ensom” kamp for å få tilgang til treningslokale i Orklahallen.  Etter hvert bygde vi opp ei aktiv avdeling, og arrangerte NM for ungdom i Orklahallen, og et par av våre utøvere ble norgesmestere. Lokalavisa kjente heller ikke sin besøkelsestid, og jeg kan ikke erindre at de dekket et eneste stevne. Vi måtte selv skrive innlegg og levere bilder for å få omtale.  «Det er jo ingen tradisjon for denne idretten, så skal dere ha omtale, må dere skrive innlegget selv», var svaret jeg fikk fra ledende sportsjournalist den gangen.

Jeg kan heller ikke fri meg helt fra tanken om at den «evigvarende» grendestriden mellom Orkanger og Fannrem er med på å påvirke viljen til å støtte prosjektet i Knyken.

«Ved tidligere støtte til anlegg har de kjent omfanget av aktiviteten.» Vel, da jeg tiltrådte som styreleder i OIF var arbeidet med friidrettsanlegget godt i gang. Om det var omfanget av aktiviteten som motiverte ildsjelene til å oppruste Idrettsparken, kan jeg ikke skjønne.  Det var nok heller ønsket om at friidrett skulle blomstre igjen etter mange år i dvale.  Nå ligger anlegget der til fri benyttelse, men det er vel en overdrivelse å si at friidretten har fått mange aktive utøvere på tross av det fine anlegget. Tidene har endret seg, og det må til noen ildsjeler for å drive aktiviteten om ungdommene skal komme. Barna er vant til å bli ledet av voksne i leiken helt fra barnehagen, så terskelen for å starte på egen hånd er nok høyere enn i tidligere tider.

Nå skal dette handle om golf, og selv er jeg ingen entusiast i denne idretten. Hvor kostbar den er, vet jeg heller ikke. Det jeg imidlertid vet, er at det koster for familier når barna skal delta i aktiviteter.  Jeg voks opp med at både golf og tennis var ”snobbeidretter” for de velstående. Nå er det de færreste som tjener mye penger på disse idrettene. «Arbeiderklassesporten» fotball, har vel flest millionærer blant utøverne, ledere og trenere.  Tidene har endret seg, og det må de som bevilger penger også følge med på.

Golf har 127 000 medlemmer i Norge, med gjennomsnittsalder på 50 år.  De driver rekrutteringsarbeid, så kanskje den er på vei til å bli en folkesport.  For meg vil det neppe bli noen fritidsaktivitet, men som i orienteringssporten; det er viktig å få kartet til å stemme med terrenget.

John Ivar Evjen