I et leserinnlegg i avisa Sør-Trøndelag 05. desember, lurer SP-Politiker Ola Rognskog i Heim på om vi egentlig trenger politikere.

Min kommentar til det er at selvfølgelig trenger vi politikere. Jeg beundrer og heier på alle som velger å bruke ufattelig mye av sin fritid på å være politiker i kommune-Norge. Dette gjelder i aller høyeste grad også for Ola Rognskog og ordfører.

I innlegget stilles det imidlertid en del spørsmål som jeg har lyst til å kommentere. Rognskog peker på vedtaket om arealstrategi, og spør retorisk, Når er det en mer naturlig anledning til å drøfte disse spørsmålene enn i sammenheng med kommuneplan? Før han umiddelbart følger opp med spørsmålet Tror noen at ny energiproduksjon kan skje uten arealbruk?

Det siste spørsmålet er etter min mening kun med på å trekke debatten og meningsmotstandere ned. Vindkraftmotstanden er tuftet på et kunnskapsgrunnlag som ligger langt forbi det at vindturbiner er stygge og tar stor plass, og at vi av den grunn ikke vil ha dem.

Den sterke reaksjonen og motstanden fra mange av kommunens innbyggere på vedtaket om «energistrategi», ligger ikke i selve vedtaket, men i opptakten til vedtaket. Dette burde Ola Rognskog være godt kjent med. Ordfører foreslo å ta inn igjen de fem tidligere foreslåtte arealene til vindkraft, i arealplanen. Når dette ikke gikk, kom forslaget og bestillingen på «energistrategi».

Selvfølgelig skal politikerne få lov til å gjøre sin del av jobben, men det virker ikke særlig beroligende eller tillitvekkende at flere næringsdrivende kommenterer, eller tar meg til side når vi tilfeldigvis treffes for å stille spørsmål som, hva er det egentlig ordfører driver med i vindkraftsaken? Noe som blant annet skjedde etter et møte med næringslivet, på Hotell Koselig før jul.

Det er ikke noe galt i at ordfører fronter sitt syn på vindkraft. Det er kjent for de aller fleste nå. Men i dette perspektivet underbygger kommentarer fra mer eller mindre åpne møter, bare viktigheten og riktigheten av å være på vakt. Samtidig kan slike ting så absolutt føre til tvil om intensjonen bak hva «energistrategi» er tenkt å være. Slik sett hadde en åpen debatt vært bedre både for SP og befolkningen. Jeg håper i alle fall at vi i forslaget til energistrategi slipper å oppleve at vi får inn «nyord» som hybridenergi eller hybridkraft,  noe som er blitt det nye «moteordet» vindkraftforkjempere bruker når de ønsker å få inn nye arealer til vindindustri.

I likhet med flere andre før ham, faller også Rognskog for fristelsen til å «nedjustere» mot-debattanter til aksjonister med høy utestemme og CapsLock på tastaturet. Rognskog følger så opp med følgende sitat: Men jeg er mer opptatt av naturen og naturområdenes egenverdi, enn at jeg ikke synes vindmøller passer inn i det turterrenget jeg beveger meg i, eller på det bildet jeg knipser og deler.

Her opplever jeg at Rognskog går i den klassiske fella og bruker stigmaet stort sett alle vindkraftforkjempere har brukt mot sine meningsmotstandere i alle år, nemlig at motstandere kun er opptatt av det visuelle, og derfor er lite kunnskapsbasert. Å dra et så viktig tema ned til å bli en diskusjon om statuser og likerklikk på sosiale medier blir for meg fullstendig meningsløst.

Jeg er helt enig med Rognskog i at vi må ha de store brillene på når vi diskuterer energi, men er uenig i at det blir for snevert å diskutere dette i konteksten innenlands kraftbalanse. Hele årsaken til den strømpriskrisen vi opplever nå, er jo nettopp vår egen kraftproduksjon sett opp i mot resultatet av å ha sluppet til markedskreftene på et så viktig område som kraft.

 Så er jeg enig i at vi også må diskutere de globale løsningene, og er i likhet med Rognskog, skeptisk til om havvind også er svaret på våre fremtidige energiutfordringer.

I sin julehilsen til folket på sin egen Facebookside, avslutter vår ordfører om høstens store debattema i 2022:  Dette ble et glimt inn i høsten 22. Jeg kunne skrevet om andre ting også. Om stort engasjement på sosiale media for eks, men jeg velger å ta debatten i kommunestyre.

Dette ble en lang innledning fra min side, men jeg skal nå prøve å pense inn på hovedbudskapet med dette innlegget.

Ordfører sitt svar på Jørulf Wullum sitt «stunt» med å overrekke hele kommunestyret et eksemplar av sin nye bok om turmål i Heim, er at han er mot aksjonsdemokratiet. Akkurat den kommentaren har jeg litt vanskelig for å forstå. Ordfører har jo selv ved mange anledninger støttet opp om aksjoner som Gulstripeaksjonen, og har sågar selv deltatt ved flere anledninger og arrangementer.

Ikke et vondt ord om gulstripeaksjonen altså. Jeg beundrer virkelig disse damenes pågangsmot og resultater. Resultater som kommer nettopp på grunn av et folkelig engasjement.

Når våre folkevalgte i stor nok grad er i utakt med sine velgere, så er det nettopp aksjonsdemokratiet som vokser frem og får fart.

Gulstripeaksjonen er et stjerneeksempel på hvordan aksjonsdemokratiet kan gjennomføres. Tilnærmingen har vært preget av humor og kunnskapsbasert saklighet, ispedd en god porsjon pågangsmot.

Dette mener jeg virkelig vi i gruppen Nei til vindkraft i Heim har tilstrebet under hele debatten også, selv om humoren nok har blitt litt for fraværende. Jeg kan ikke huske å ha sett et eneste innlegg fra noen av oss, som ikke har satt selve saken i fokus. Selvfølgelig blir innleggene adresserte, slik som dette innlegget også blir. Det skulle vel egentlig bare mangle.

Vi har ingen taletid i kommunestyret eller i andre besluttende organ, slik som ordføreren har, og poengterer i sitt julebudskap, men jeg skjønner at det fristende å avfeie diskusjonen med brysomme innbyggere med, at dette tar vi i kommunestyret.

Ved høsten valg kan vi imidlertid direkte påvirke politikken på andre måter enn gjennom saklige debattinnlegg i avisen og i sosiale media.

Vi som «roper med høyest utestemme» er en gruppe mennesker fra alle samfunnslag, og med forskjellige fagfelt og fagområder. Vi har både i fellesskap og hver for oss prøvd å sette oss mest mulig inn i kompleksiteten rundt vindkraftutbygging og fremtidige energibehov og løsninger. Felles for oss alle er at vi ønsker å overlevere en bedre verden til våre barn og barnebarn. Vi er enige om at naturkrisen og klimakrisen ikke er to forskjellige kriser, men to sider av samme sak. Nettopp derfor er bevaring av uberørt natur så viktig.

Gruppen Nei til vindkraft i Heim har på kort tid vokst til 2000 medlemmer.

Samtidig er det flere enn 2000 som har skrevet under på kampanjen mot vindkraft i Heim. Motstanden kommer ikke bare fra oss som «roper høyest». Vi har støtte i, og uttaler oss på vegne av svært mange av kommunens velgere i denne saken.

I starten av januar kommer vi til å overlevere alle underskriftene til ordfører. Til tross for at listene kommer fra tilhengere av «aksjonsdemokratiet», håper vi de blir tatt vel i mot.

Reidar Klungervik