I helga publiserte VG og Faktisk.no en sak om barnevernmotstanderen Rune Fardal, som har utlevert og eksponert over hundre sårbare barn. I saken møter vi «Thea», som opplevde å bli slått og mishandlet av sin far gjennom hele oppveksten. På et tidspunkt klarte den forsvarsløse jenta å rømme inn i skogen. Barnevernsvakta ble varslet om omfattende mishandling fra far. Samme kveld pågripes faren av politiet, og blir senere dømt for mishandlinga.
Saken er et eksempel på hvordan barnevernet skal og må fungere. Dessverre finnes det også saker der barnevernet griper inn på uriktig grunnlag. Og det er blant annet disse tilfellene folk som Fardal kynisk griper fatt i og utnytter rått for å skape et generelt bilde av barnevernet som en maktovergriper. Problemet er at barnevernssaker generelt er svært vanskelig å belyse, da det aller meste av informasjon rundt sakene er taushetsbelagte, og ofte blir det påstand mot påstand mellom foreldre og barnevern. Dermed skapes det rom for slike som Fardal å operere i, et rom som i noen tilfeller brukes til å kjempe mot sannheten, uten å bli sett i kortene.
I Theas sak blir en slik feil et nytt stort overgrep. I 2018 opplever den nå 19 år gamle jenta at hennes voldelige far får sitte i Fardals studio og uimotsagt legge ut om hvilke overgrep han og familien er blitt utsatt for fra barnevernet. Han får fortelle tusenvis av Fardals følgere på sosiale medier om hvordan barnevernet har manipulert Thea til å hate sine foreldre, uten grunn. Selv om det foreligger en dom mot faren, lar Fardal faren fortelle om hvordan han er blitt utsatt for maktovergrep fra barnevernet. Dette må den mishandlede jenta forholde seg til, vitende om at sannheten er at den samme «stakkars faren» har mishandlet henne på det groveste både psykisk og fysisk gjennom mange år.
Det er viktig at barnevernssaker belyses fra alle sider, da det dessverre skjer feil av og til. Men det er viktig å huske at barnevernet er blant de aller viktigste institusjonene vi har. Etaten skal beskytte de aller mest sårbare, nemlig barn som utsettes for vold og andre overgrep fra sine foreldre. Men på grunn av at det skjer feil, på grunn av at barnevernssaker «gjemmes» for offentligheten av hensynet til ungene, så utfordres ofte tilliten til etaten. Og tillitsbristen øker når slike som Fardal får sitte uimotsagt å legge ut om overgrep fra barnevernet, «overgrep» som i realiteten er det motsatte. I noen tilfeller livreddende inngrep.
Med en så viktig rolle, påhviler det barnevernet et ekstremt stort ansvar for å unngå og gjøre feil. For feil gir næring til virksomheter som Fardals. Og ikke minst betyr feil ekstreme smerter både for barn og foreldre. Derfor må barnevernet aldri svekkes, men heller styrkes både når det kommer til ressurser og kompetanse.