Leser i den frie pressen at det foregår lobbyvirksomhet, ekskludering og en spøkefull tone som muligens ikke er en god spøk for andre en spøkefuglene.

Ja. Det er trist. Det kan jeg skrive her 1000 ganger. Det vil hjelpe de som ikke er med eller har blitt eksludert fra en buss eller ikke får delta sammen med andre russ i et partytelt like lite.

Jeg er selv far til en som er russ i år.

Medrussen og han har aldri hatt noen ambisjon om å være med på eller å ha buss eller russebil.

Jeg forstår godt at det for mange har vært en lang reise og en drøm å rulle rundt og være sosial sammen med likesinnede.

Hvis det er gjengs, så vil det å ikke få delta kunne føles som både ekskluderende og urettferdig.

Tid, arbeid, penger og auditions har vært det daglige i lang tid.

Er det som beskrives i avisnnlegg ungdommenes verk eller er det vårt og våre forfedres verk? Er det tiden og miljøet? Eller er det som mye annet i samfunnet et race etter mer og mer?

Personlig tror jeg det er sammensatt, men at det i stor grad skyldes vår enorme vekst og likegyldigheten til verdsettelsen av arbeid. Jaget etter berømmelse og popularitet driver mange unge mennesker.

Innsats i form av tiden man yter overskygges av om man er populær eller har de rette egenskapene (les: ofte penger).

Det at noen har mer penger enn andre og dermed har frihet til å bruke de på akkurat hva de vil er heldigvis en av rettighetene vi har i vårt konstitusjonelle monarki.

Med stor makt følger også stort ansvar.

Hvis en skal komme opp og frem her i livet er det ofte sånn at det sparkes nedover og tråkkes på.

 De konsekvenser utenforskap får for de som utsettes for det går for noen igjen i psykiatrien. Innesluttethet og vanskeligheter med å skape gode relasjoner fører til vanskeligheter både på det sosiale plan og på arbeidsmarkedet.

Hvorfor blir det slik?

Min teori er at det ofte presses på fra oss foreldre. Vi vil at våre søte små skal lykkes. Da i form av å få mange av sine drømmer oppfylt. I dette tilfellet den feteste russebussen.

Til slutt litt realitetsorientering

Jeg har til gode å snakke med noen som er i voksen alder, jeg er 45 år og snakker om mine jevnaldrende, som i dag har fått forandret sine liv fordi de i 1996 var på den feteste russebussen i hjembyen.

Det er altså ikke en sammenheng mellom russebuss og et lykkelig liv.

Der og da kan det nok fremstå som det viktigste i en russ sitt liv.

Men det er det ikke.

Hvem sitt ansvar er det til syvende og sist at disse unge voksne behandler hverandre som likeverdige og viser hverandre respekt?

Det er ene og alene deres eget.

Hvordan de har blitt som de er og hvorfor de behandler hverandre som de gjør er det vi foreldre og foresatte som må ta ansvaret for.

Ha en super russetid!

Robert Anthonsen