Millioner av ukrainere er nå på flukt fra Putins hensynsløse overfall. Mange av disse vil havne i Norge, og kommunene i STs nedslagsfelt, Skaun, Orkland, Heim, Rindal og Rennebu, har allerede sagt ja til å ta imot til sammen flere hundre flyktninger.
64 har meldt seg, men et overraskende brev gjør at det trengs enda flere gode hjelpere: – Vi er litt spent
Det som er litt spesielt med denne flyktningstrømmen, er at så å si ingen nordmenn setter spørsmålstegn om hvorvidt det er riktig å ta imot så mange flyktninger. Mens flyktningspørsmålet til vanlig skaper steile politiske fronter i Norge, så opplever vi nå unison enighet om å ta imot så mange som mulig. Og det er bra. For denne flyktningkrisen vil kreve noe ekstra av oss alle.
De som kommer er preget av sjokk og vantro, og mange er nok også traumatiserte. En skal huske at bare for fire uker siden var Ukraina et land hvor hverdagslivet gikk som normalt, det var få som trodde at Putin ville rulle sin krigsmaskin inn over det enorme landet. Men det skjedde, og de som flyktet fikk oppleve «bilder» av grusomheter på veien, som for alltid vil være festet på netthinna. De som flyktet og som nå har ankommet Polen, Sverige, Tyskland, Norge og andre land i Europa, er trygge fra Putins bomberegn. Men det er ikke bare trygghet og lettelse som preger dem. Flyktningenes ektemenn og fedre, samt mange eldre, er fortsatt fanget i landet som Putin tilsynelatende har bestemt seg for å legge i ruiner. Det betyr at alle kvinner og barn som har flyktet og som nå har funnet ei trygg havn, må leve med en konstant angst for at noen av deres aller kjæreste blir neste offer for Putins bomberegn.
Ukrainsk familie fant trygg havn hos russiskfødte Olga på Follo
Og man trenger ikke å være hodelege for å skjønne at å leve i en slik virkelighet, framkaller voldsom angst og redsel. Norske myndigheter, kommunene inkludert, vil helt sikkert gjøre hva de kan for å legge til rette for bolig, skole, arbeid, barnehage og helsehjelp. Men like viktig er det at disse kvinnene og ungene får en pause fra angsten og de vonde tankene. Og det her vi alle kan og bør bidra. Vi kan ta kontakt, etablere en trygg relasjon og engasjere flyktningene i sport, kultur og andre fritidsaktiviteter og sosiale møteplasser. På den måten kan vi bidra til at flyktningene får oppleve at i alle fall et gløtt av sollys slipper gjennom en skydekt himmel, at de kanskje i noen sekunder eller minutter klarer å «glemme» den virkeligheten de står i. På den måten vil vi bidra til at både glemsomheten og sollyset får mer og mer plass etter hvert.