Ola Rognskog spør i et leserinnlegg i avisa ST: «Hva vi skal med politikere egentlig» og svarer selv til slutt at «ja; vi trenger politikerne også til å ta de vanskelige beslutningene». Her er det lett å være enig, og ære være dem som står på seint og tidlig for å holde vårt demokrati i gang – også de man er uenig med.

Rognskog advarer til slutt «meningsbærere med sterkt engasjement om å tenke godt gjennom sin retorikk», og viser til en rekke utspill fra vindkraftmotstandere i Heim. Selv går Rognskog i den samme fella når han stigmatiserer de som kjemper for å bevare naturen i Heim for å være sneversynte vindkraftmotstandere med høy utestemme som forlanger at kommunestyret skal hoppe dit de vil. Slikt har sikkert forekommet på Facebook, men jeg har i alle fall ikke sett det i spaltene til avisa ST.

Selvsagt er det slik at våre folkevalgte har både rett og plikt til å ta avgjørelser. Like selvsagt er det at enhver har rett til å si sin mening. Når mange nå engasjerer seg i denne saken så er det fordi de blir opprørt av det de oppfatter som en akutt trussel mot den naturen de gjerne vil bevare. Og klok av skade fra forrige gang vet man at man må reagere før det er for seint.

Som kjent så foreslo kommunedirektøren å ta inn fem områder for vindkraft i kommunens arealplan, og disse ble vedtatt tatt ut igjen. Nå har altså den samme kommunedirektøren fått et hasteoppdrag om å lage en energistrategi hvor «alternative energiløsninger må diskuteres». Det bør ikke overraske noen om kommunedirektøren igjen foreslår å åpne opp for vindkraft ett eller flere steder når denne energistrategien skal diskuteres. Og da kan vi risikere at kommunestyret plutselig gjør et nytt vedtak som går den andre veien. Derfor er det viktig å komme med argumenterte nå i forkant av en slik debatt. Vedlagte kart illustrerer hvor omfattende dette allerede er og hvor ille det potensielt kan bli hvis vi ikke får satt en stopper for dette.

Kost/nytte i klimapolitikken

Klimaproblemet globalt er massivt og på nasjonalt plan har vi satt oss noen svært krevende målsettinger. Selvsagt burde det vært slik at vi prioriterte å bruke vårt kraftoverskudd til de tiltakene som gav mest innenlandsutslippsreduksjoner pr. kWh. Men det er langt fra tilfelle. Det er nå et kappløp om å sikre seg det som er igjen av vårt kraftoverskudd fra mange forskjellige aktører som ønsker å «grønnvaske» sin produksjon og mye av dette vil gjøre det vanskeligere for oss å nå de nasjonale målene. Et lokalt eksempel er Wacker Holla som planlegger å øke sin produksjon av silisiummetall med 50 %. Konsekvensen av en slik produksjonsøkning er at det tyske Wacker konsernet kan bokføre en reduksjon i sitt globale fotavtrykk, mens utslippene her i Norge går opp siden det også er betydelige CO₂-utslipp fra selve produksjonen av silisiummetall, selv om det brukes fornybar strøm. Samtidig forsterkes problemet med effektbalansen i nettet, og vårt kraftoverskudd blir redusert slik at det blir mindre igjen til å redusere innenlandsutslipp. Når dette heller ikke gir flere arbeidsplasser så kan man spørre om dette er riktig prioritering når man er så opptatt av det grønne skiftet.

Andre eksempler er etablering av datasenter og batterifabrikker. Begge deler tar mye av vårt kraftoverskudd uten at det reduserer våre utslipp. Hydrogenproduksjon for bruk til skipsfart vil kunne gi utslippsreduksjoner nasjonalt, men er en svært ineffektiv måte å redusere utslipp på pga. den dårlige virkningsgraden, og de globale utslippene vil øke. Elektrifisering av sokkelen rulles ut med svært tvilsom klimaeffekt og skyhøy tiltakskost uten at det legges til rette for tilkobling av offshore-vind. Og det mest hårreisende eksemplet er når vi selger vårt arvesølv billig til produksjon av kryptovaluta. Det er vanskelig å ha tillit til at klimamål og hensynet til natur balanseres på en god måte når man ser hva som skjer.

Manglende tillit

Ola Rognskog advarer mot at debatten kan bli for snever og peker på behovet for å ha en opplyst diskusjon med de store brillene på. Helt enig, og her kan jeg føye til at det også blir for snevert å fatte slike beslutninger kun basert på faktagrunnlag fra energibransjen og forvaltningen.

Vi liker å tro at vi lever i et samfunn med stor tillit mellom politikere, forvaltning og folket. Men denne tilliten er nå utfordret særlig pga. energipolitikken. Det mest åpenbare nå er de elleville strømprisene som tapper folk for kjøpekraft og bedrifter for marginer og gir superprofitt til energiselskapene og de som spiser av lasset på veien fra produksjon til forbruker.

Dette er en situasjon som er skapt av en serie ukloke politiske beslutninger ofte fattet etter aktiv påvirkning fra energibransjen og på sviktende eller direkte feilaktig grunnlag fra forvaltningen. Et godt eksempel er Ola Borten Moes kommentar «shit in – shit out» da han ble konfrontert med sin rolle angående beslutningen om å bygge de siste utenlandskablene.

Olje- og energiministeren Terje Aasland (Ap) gjentar stadig vekk at den eneste måten å løse strømpriskrisen på er å øke produksjonen av fornybar kraft i Norge og peker bl.a. på behov for mer vindkraft på land. Nå er det åpenbart feil at det er den eneste måten å løse strømpriskrisen på og det er det stadig flere som innser. Hvor mye mer vi må vi produsere i Norge for å få ned og stabilisere strømprisene gitt det dysfunksjonelle energimarkedet som nå herjer med hele Europa sies det ingenting om. Regjeringen har selv sagt i Hurdalsplattformen at man skal ta tilbake kontrollen i energimarkedet og løsningen ligger nok nettopp der. Energiministeren forsvarer derimot dagens markedssystem og virker svært lite troverdig. Ap faller som en stein på meningsmålingene mye pga. energipolitikken og tar med seg Sp i dragsuget. Noe å tenke på for Sp lokalt også.