Industrien er underlagt klare klimamål og kvotesystem er innført. Hvis det er slik at vi som samfunn ønsker at de ulike industribedriftene skal opprettholde sitt produksjonsvolum, eller til og med øke den, hva skal vi nå foreta oss?

Staten må på banen og ta et konkret og betydelig ansvar slik at vi ikke avvikler arbeidsplasser og verdiskaping for fremtidige generasjoner her i Trøndelag.

Med økte kostnader for klimakvoter og uten offentlig tilrettelegging for fangst og lagring av CO2, frykter jeg hva som kan bli følgene for industrien.  Det er en klar risiko for at klimagasskuttene går hånd i hånd med avindustrialisering.

La oss sammen heller gi industrien mulighet til å lykkes! Jeg legger til grunn at fylket ønsker å øke eksporten fra de ulike sektorene, hva må til? Eller hva må de ulike samfunnsaktørene gjøre for at vi skal støtte næringslivet vårt de kommende åtte årene fram mot 2030?

For de av oss som ønsker å bidra til at industrien vår også i fremtiden skal være her, må vi samle kreftene. En begynnelse kan være en trøndersk industrikonferanse. Gjennom dialog med bedriftseiere, industri, arbeidstakerorganisasjonene og kommunene kan vi drøfte hvordan vi skal ivareta regionens industriarbeidsplasser.

Trønderske utslipp må ned

Trøndelag sitt utgangspunkt er unikt. Vi har en arbeidsledighet som er lav. Regionen har utfordringer med å rekruttere nok og riktig kompetanse til bedriftene. Offentlig sektor er godt utbygd. Universitets- og forskningsmiljøene er nasjonalt og internasjonalt ledende i å fremskaffe nye løsninger for samfunnet. Vekstambisjonene for eksportindustrien er store. De største utfordringene er trolig relatert til begrensinger i innsatsfaktorene ut fra klassiske motsetninger rundt nok ren kraft, arealinteresser, bruk av råstoff og hvordan disse virker på omgivelsene.

En forutsetning for industriaktiviteten i fremtiden er ren energi. I årene som kommer vil det bli krevende for samfunnet å kunne fremskaffe dette.

Utslippene fra de ulike sektorene i Trøndelag var på cirka tre millioner tonn CO2 i 2019. Industrisektoren har cirka 28 prosent av alle utslippene. Mat- og industrisektoren står samlet for cirka 54 prosent av utslippene som skjer i løpet av ett år i Trøndelag. Det er disse 23.000 arbeidsplassene som må ivaretas de kommende årene slik at vi ikke opplever at kutt gjennom opphør og avvikling av produksjon blir resultatet av det grønne skiftet.

Et trøndersk veikart for økt verdiskaping

Vi må ha en åpen og fordomsfri debatt i Trøndelag om hvordan rammebetingelsene endres. Vi må støtte oppunder at nye løsninger utvikles slik at næringslivet lykkes. Karbonfangst og lagring ser ut til å være avgjørende faktorer globalt for at vi skal klare å nå utslippstallene. Hvordan industrien skal utvikle nye løsninger for fangst av CO2 som kan brukes her i Trøndelag, må konkretiseres.  Det vil være avgjørende for å kunne opprettholde smelteverksindustrien og prosessindustrien i fylket.

Fylkeskommune bør ta en lederrolle i dette arbeidet. Vi kan bidra til at industrien i vår del av landet sikres konkurransefordeler slik at de blir levedyktige også i fremtiden.

Jeg tar til orde for en trøndersk utredning som ledes og settes sammen av aktører fra forskningsinstitusjonene, næringslivet, det offentlige og arbeidstakerorganisasjonene. Allerede i år, men også gjennom 2022 skal vi arbeide med å sammenstille kunnskapen for hva regionen har av muligheter og hvilke begrensinger vi må gjøre noe med i en industriutviklingsplan for Trøndelag. Fylkeskommunen og industrien setter seg slik sammen med forsknings- og universitetsmiljøet for å lage et trøndersk kart for verdiskaping.

Det må lages en tiltaksliste som beskriver hvem som skal gjøre hva for at vi skal lykkes med ambisjonene. Hvilke nye tiltak må staten iverksette, og hva må fylkeskommunen og kommunene gjøre for at bedriftene skal lykkes med å tilpasse seg de nye rammevilkårene? Hvilke regulatoriske endringer må til for å oppnå målsettingen om økt eksport? Dette er noen av temaene som må drøftes og beskrives i det Trønderske veikartet for industrien!