11 år har gått siden terrorangrepet som rammet Utøya og regjeringskvartalet. 77 mennesker ble drept, et tall som fortsatt er uvirkelig høyt. Dagen markeres med minnemarkeringer over hele landet. Også her i Orkland, som mistet en av sine egne ungdommer. Sondre Kjøren var en av de 69 ungdommene som falt for terroristens kuler på AUFs egen øy i Tyrifjorden. Historien om hva som skjedde har kanskje de aller fleste fått med seg. Men hvordan og hvorfor noe sånt kunne skje i vårt relativt fredlige Norge er det kanskje ikke like mange som har et klart svar på.

Mange av de som i dag er like gamle som ungdommene som ble drept på Utøya i 2011, har ikke et klart forhold til hva det hva som skjedde den dramatiske julidagen for 11 år. Den gangen var de for små til å få med seg og skjønne omfanget av dramatikken og grusomhetene. Samtidig har det vært tilfeldig hvordan skoleverket har håndtert denne delen av vår nære historie. Terroraksjonen er fortsatt ikke en naturlig del av pensum. Mange foreldre har dessuten følt seg usikre på hvordan de skal formidle historien videre til barna. Det er ikke vanskelig å forstå at det er tungt og utfordrende å snakke om det som skjedde, både for lærere og foresatte. Samtidig er det utrolig viktig at det settes søkelys på hvilke tanker, teorier og ideer som fikk terroristen til å gå til angrep på og drepe ungdommer som var samlet til politisk sommerleir.

Deres politiske engasjement gjorde dem til terrormål for den radikaliserte gjerningsmannen.

For en måneds tid siden smalt det igjen i Oslo. To mennesker ble drept da en mann begynte å skyte mot mennesker som var samlet for å markere pride. «Terrorangrepene minner oss på at vi aldri må slutte å kjempe mot utenforskap, hatprat, konspirasjonsteorier og ekstremisme,» uttalte Lisbeth Røyneland til NTB denne uka. Hun er leder i Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, og sier at Oslo-skytingen i slutten av juni er en påminnelse om at vi ikke må slutte å kjempe mot ekstremisme, uansett hvilken form den har.

Tittelen over er lånt fra ei bok AUF ga ut i i fjor, 10 år etter 22. juli-terroren. Ordene kan stå som ei viktig påminnelse om at vi må fortsette å snakke om det som skjedde. Vi må snakke om radikalisering, konspirasjonsteorier og tankegods som kan få mennesker til å begå uforståelige og uhyrlige handlinger. Bare på den måten kan vi forhindre at det skjer igjen. Det kan være enklere å tie, og mer behagelig å «glemme» enn å bringe historiene om grusomhetene videre. Men å sette på seg skylapper vil bidra til å holde de farlige holdningene i skyggen, i stedet for at de trekkes fram i lyset.