Vi har fått flere tilbakemeldinger og indikasjoner på at administrasjonene har foreslått kutt – til dels kraftige kutt – i budsjettene for utdanningssektoren.

Samtidig virker det som det er bred lokalpolitisk enighet om store og gode ambisjoner for hva vi skal klare å løse i utdanningssektoren.

Det samme gjelder for regjeringa og de sentrale partiene på stortinget. Alle ønsker en best mulig barnehage og en best mulig skole.  Problemet er bare at det er stor avstand mellom de politiske ambisjonene og det som er de økonomiske realitetene i kommunene. Det er ingen lokalpolitikere, som VIL redusere budsjettene på det de VET er avgjørende for at kommunen skal ha så gode tjenester for sine innbyggere som mulig.

Likevel er gjennomgangsmelodien, slik vi ser situasjonen nå, at man sliter med å få budsjettene til å gå opp. Man sliter med å ha nok ansatte i barnehager, i skoler og i andre sentrale velferdstjenester.

Hvordan mener regjeringen det er mulig å styrke fellesskolen når kommunebudsjettene kuttes inn til beinet?

Hurdalsplattformen legger stor vekt på at vi som samfunn skal bygge fellesskolen sterkere. Det er også politisk enighet om hvor viktig det er at elever skal sikres et likeverdig opplæringstilbud for alle barn og unge uavhengig av bakgrunn og bosted. Dette er viktige prinsipper og mål, men når vi ser hvor store forskjeller det er, blant annet på bakgrunn av kutt i kommunebudsjettene, er det vanskelig å se at elever har et likeverdig skoletilbud uavhengig av bosted. Det er store forskjeller i ressursinnsatsen fra kommune til kommune – og denne ressursinnsatsen vil til syvende og sist prege tilbudet man klarer å gi.

Vi har over lang tid uttrykt bekymring for den økonomiske utviklingen i kommunene. Kutt i budsjettene på oppvekstområdet, gjør det åpenbart vanskelig å gjennomføre de politiske ambisjonene man har.

Vi hører om kommuner som bryter med minstenorm for lærertetthet – eller at man ligger helt på grensa til hva som er kravet i forskriften til opplæringsloven. I flere kommuner er lærermangelen stor og det er vanskelig å finne vikarer. Vi hører om lærere og skoleledere som står i en skvis mellom oppdraget de er satt til å utføre og en skrantende økonomi. Under streiken ble det ropt høyt fra mange hold om bekymring for de sårbare barna. Bekymring om den psykiske helsen til 14000 elever var hovedgrunnen til at lærestreiken ble stoppet. Straks lærerne i skoler og barnehager kom tilbake på jobb ble det stille. Hva gjøres for å følge disse opp nå?

Det som ligger fast er at kommunene som minimum skal legge til grunn minstenormen for lærertetthet i sin tildeling av ressurser til skolene i kommunen. I tillegg må man gjøre en vurdering av hvilke ressurser som må komme i tillegg til minimumsnivået for at kravene i opplæringsloven blir fulgt, jf. lovens § 13-10. (forskrift § 14A1: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-06-23-724/KAPITTEL_18#KAPITTEL_18

Lovens bestemmelse om pedagogisk og sikkerhetsmessig forsvarlig i § 8-2 er her sentral. Lærernormen er et «gulv», en sikring av et minimum av lærere i skolen. Den oppfattes dessverre ofte som et «tak»

Et ressursnivå på minstenormen ikke er en garanti for at opplæringen er pedagogisk eller sikkerhetsmessig forsvarlig. Disse vurderingene må komme i tillegg.

Kommuner kan ikke velge hvilke lover de skal følge. Det vil dessuten være svært uklokt i et samfunnsøkonomisk perspektiv å kutte i tilbudene til den oppvoksende generasjon. Det er aldri lurt å sage av grena en sitter på.

Det koster – her og nå – men styrking av oppvekstsektoren vil lønne seg både på kort og lang sikt.