Rop om hjelp

Kari Sæther fra Meldal opplevde at datteren ble mer og mer innesluttet. Hun nektet å gå på skolen, og Sæther ba til slutt kommunen om hjelp. Dermed startet marerittet.
Distriktet rundt
- Jeg ba om råd og et støtteapparat rundt oss, men ble overtalt til å la barnevernet overta omsorgen fordi det var eneste mulighet for kommunen til å få frigjort ressurser til å hjelpe, ble jeg fortalt. ­ Nå står jeg der umyndiggjort, uten omsorg, og ser på at jenta mi lider.

"Truet" med tvang

Problemene for Sæther og datteren startet for tre år siden da datteren av ulike årsaker flyttet heim til Sæther etter å ha bodd i en annen kommune hos far siden mor og far flyttet fra hverandre. - Det var jenta selv som ville flytte heim til meg. Da var hun 14 år. Jeg ble raskt klar over at hun slet litt på skolen. Skolen satte i gang et opplegg rundt henne, og det gikk bra de første månedene. Men så startet problemene. Hun nektet å gå på skolen, hadde lite kontakt med andre elever og lukket seg inn i seg selv. Skolen anbefalte meg å kontakte barnevernet for å få hjelp, hvilket jeg også gjorde. Jeg etterlyste en støttekontakt og et nettverk rundt henne, og jeg spurte om råd om hva jeg som mor kunne gjøre annerledes. Jeg fikk til svar at jeg måtte overlate omsorgen til barnevernet. Ellers ville ikke de få penger til å sette i gang et opplegg for henne. Da jeg motsatte meg det, ble jeg møtt med at de da ville overta omsorgen med tvang, og at de kunne gjøre det fordi jeg ikke hadde klart å få henne på skolen, forteller Sæther. Med denne beskjeden valgte Sæther å overlate omsorgen til barnevernet, slik at de kunne sette i gang tiltak for å hjelpe henne. Datteren ble sendt til psykiatrisk utredning, men det lyktes ikke å få stilt noen diagnose. Barnevernet bestemte deretter at datteren skulle sendes til en barnevernsinstitusjon på Fosen, mot både mor og datters vilje. - Hun ville heim, men det var ingen ting jeg kunne gjøre, forteller Sæther.

Prestisje

Institusjonsoppholdet startet også problematisk, men etter hvert gikk datteren med på å ta opp igjen skolearbeidet. Det gikk bra en periode, men like før jul skar det seg på nytt. ­- Resten av klassen skulle på skoletur til Belgia, men både skolen og barnevernet sa nei til å la min datter være med. Dette følte hun som et nederlag, og hun nektet igjen å gå på skolen. Sæther beskriver møtet med barnevernet i Meldal som svært vanskelig og konfliktfylt. Hun føler at det raskt gikk prestisje i saken fra barnevernets side, og spesielt hos saksbehandleren. - Jeg føler at hensynet til min datters beste overskygges av behovet for å utøve prestisje i en sak som er blitt konfliktfylt. Det synes jeg er forferdelig vondt.

Hentet av politiet

Situasjonen ble ikke bedre da datteren kom heim på et to dagers besøk i januar i år. Sæther kontaktet en annen saksbehandler ved barnevernet etter at datteren hadde gjort det klart for mora at hun ikke ville tilbake til institusjonen. - Denne saksbehandleren ville hjelpe, og det ble avtalt et møte hvor jeg, advokaten min og saksbehandleren skulle delta. Det ble aldri noe av dette møtet, og jeg fikk senere vite at den første saksbehandleren hadde stoppet møtet. I stedet dukket lensmannen opp sammen med de to saksbehandlerne fra barnevernet og hentet datteren med tvang. Mor og datter gråt. - De to saksbehandlerne kranglet mens de var her, og jeg registrerte at den første saksbehandleren sa at Meldal kommune ikke hadde råd til å gi datteren min et tilbud i heimen. Det var veldig vondt å se politiet reise av gårde med jenta mi. Saksbehandleren som var interessert i å hjelpe oss, sa at jeg kunne reise etter med klærne hennes. Ikke lenge etter ringte den første saksbehandleren og nektet meg dette. Videre krevde han at jeg kun fikk være sammen med jenta under tilsyn, noe han ikke hadde myndighet til å kreve.

Oppbevaringsboks

- Hvorfor ikke akseptere situasjonen og la institusjonen kjøre det opplegget de mener er best for datteren din? - Jenta mistrives. Hun blir utrygg av bråk og konflikter som oppstår mellom ansatte og utagerende klienter. Hun har ikke kommet noe videre, snarere tvert imot, og hun ønsker selv å komme heim. Jeg opplever institusjonen som en oppbevaringsboks, og frykter at hun vil bli holdt der til hun blir 18 år - altså til barnevernet ikke lenger har plikt til å hjelpe henne. Jeg gikk ikke til barnevernet for å bli umyndiggjort. Heller ikke fordi at jeg ønsket å overlate "problemene" til noen andre. Jeg ønsket det beste for datteren min. I stedet opplever jeg at det motsatte skjer. Ønsket mitt er at hun skal få komme heim, få et støtteapparat rundt seg og få profesjonell hjelp til å finne ut av problemene. Å gå ut i media med denne saken oppleves tungt for meg. Men jeg ser ingen annen utvei. Dette er et rop om hjelp. Håpet er at noen med makt i det offentlige nå kan gripe fatt i saken, at vi kan sette oss ned og finne ei løsning til det beste for alle parter, uten at prestisje skal sette en stopper for å tenke og handle fornuftig, sier Kari Sæther. Les hele saken i fredagens ST