Han hadde syklet Fredsrittet fra Peking til Bergen, med start 18. mars og innkomst sist søndag. Han var sliten, han var støl i kroppen, han var ti kilo lettere, men samtidig var han full av inntrykk. Gledelige inntrykk og inntrykk til ettertanke. for det var ikke bare velstand å se langs skitne grusveier, snaufjell, og fattige landsbyer på den 12 000 kilometer lange ruta.
Halvor Driveklepp (57 dagen før artikkelen sto på trykk) hadde syklet i fredsærend. For organisasjonen Bike for Peace – som siden 1977 hadde arrangert kampanjer for fred og miljø verden over. I 1999 var de også foreslått som kandidat for Nobels fredspris. Det ga det hele en dimensjon, syntes Driveklepp.
Det var den norske regjering, samt kommuner og foreninger, som hadde sponset turen, der sykkelrytterne delte ut i alt 6 000 skolebøker i Kina, Kasakhstan, og Russland.
— Skremmende og rørende. Vi sto der og delte ut bøker og så oss omkring med tårer i øynene. Hvilke forhold de lever under, det er vanskelig å beskrive med ord … fortalte Driveklepp.
Psykisk nedbrutt
14 deltakere skulle sykle hele turen, tre måtte melde pass underveis, men hardhausen Driveklepp (i fjor utpekt som «Milslukerkonge» i Norge med 5235 km for å ha deltatt i flest terminfestede turritt) hadde aldri noen problemer. Driveklepp var kaptein for feltet, den mest krevende jobben han noen gang hadde hatt.
— Det innebar blant annet å være «psykolog» etter hvert som deltakerne fikk psykiske problemer. For det er ei belastning å bo så tett, samtidig som du er sliten og lever under elendige sanitærforhold. Dette overgår nok det meste av hva vi forestilte oss på forhånd.
55 000 kroner hadde Driveklepp punget ut med fra egen lomme – han kunne godt betalt det dobbelte, fortalte han, og strøk hannkatta Anton over ryggen.
— Nå er vi dus igjen, men det var den største skuffelsen på hele turen at han ikke kjente meg igjen da jeg sto i døra, sa Halvor Driveklepp med et smil.
sjur.vaage@avisa-st.no