Herman Levin er en mann som huskes av mange i orkdalssamfunnet. Etter krigen bosatte han seg på Orkanger sammen med familien sin. Herman og kona Kristmar fikk to sønner, Jan og Morten.

Herman Levin var en høyt respektert mann, som engasjerte seg både i idretten og forretningslivet. I årene 1950, 1951 og 1952 var han leder i Orkanger idrettsforening og i mange år var han med i handelsstandsforeningen på Orkanger.

Kontroversielt

Levin fant kjærligheten i trondheimsjenta Kristmar. De to giftet seg i januar 1942, og det var domprost Arne Fjellbu som fikk gjennomført vielsen.

Dette var kontroversielt. Både i Hermans jødiske miljø og i det norske naziregimet, som hadde makten da. Herman ble kastet ut av det mosaiske trossamfunnet i Trondheim, samtidig som Fjellbu satte seg selv i fare ved å stå for vielsen.

En livreddende handling

Dagen etter ble Arne Fjellbu historisk da han sto i sentrum for det som har fått navnet «Slaget på domkirkeplassen». 1. februar i 1942 ble Fjellbu nektet å holde sin gudstjeneste, for nazistene skulle bruke Nidarosdomen til å hylle Quisling-regimet, som var blitt formelt innsatt.

Fjellbu kalte inn til en alternativ gudstjeneste klokka 14. Store deler av byens befolkning strømmet til, og fylte både kirken og domkirkeplassen.

Domprosten ble avsatt og arrestert, men kom tilbake etter krigen som biskop.

Vielsen av Herman og Kristmar ble noe av det siste Fjellbu foretok seg som domprost, og handlingen skulle vise seg å redde Herman Levins liv.

Holdt hender

6. oktober ble det innført unntakstilstand i deler av Sør-Trøndelag. Samme dag ble Herman Levin arrestert. Hans eneste «lovbrudd» var å være jøde.

Etter først å ha vært på Vollan kretsfengsel, ble han fraktet til Falstad og internert der.

Halvannen måned senere ble alle jødene på Falstad satt på toget.

Herman Levin var på vei mot nytt bestemmelsessted.

Hjemme i Trondheim satt kona Kristmar med parets lille baby. Via broren, som jobbet på jernbanen, fikk hun melding om at ektemannen var på vei til Trondheim. Hun skyndte seg til jernbanestasjonen, i håp om å få snakke med mannen sin.

Så fikk hun se toget komme sigende.

«Alle vinduer var åpne, tross kulden, og guttene hang ut av vinduene. Jeg fikk øye på Herman, og fikk tak i hendene hans. Slik sprang jeg ved siden av toget,» skriver Kristmar i dagboka si.

Toget forsinket

Herman skulle til Auschwitz. Men han berges av gonggongen. Først ved at toget kommer altfor sent fram til Oslo, antakelig på grunn av bevisst sakte kjøring av lokpersonalet, så disse jødene rekker ikke å bli med «Donau», skipet som frakter den første gruppen norske jøder til Auschwitz.

Men det som blir avgjørende for at Levin forblir i Norge, er at nazistene – bare timer før han kommer til Oslo – bestemmer at jøder gift med norske kvinner ikke skal sendes til Auschwitz.

I stedet havner han i Berg interneringsleir utenfor Tønsberg.

Hønsegården

Leiren var ikke ferdigbygd da fangene kom. Det arbeidet måtte de selv stå for. I boka «Quislings hønsegård, Berg interneringsleir» som har flere forfattere, kan man lese om hvordan fangene ble låst inn ved ankomst, gjennomvåte, uten mat, uten drikke, uten adgang til å gå på do og med golvet som seng.

«Allerede andre dagen var det å spytte i nevene og ta til med oppbyggingen av leiren. Under hujing og banning fra vaktene ble tempoet presset opp til det umenneskelige.»

En av straffereaksjonene var åling, der man på timevis måtte åle seg fram på albuer og knær, uten å få lov til å berøre bakken med resten av kroppen.

Lite omtalt

Berg interneringsleir ble kalt Quislings hønsegård fordi en del i motstandsbevegelsen brukte små hønseringer påmalt norske farger for å protestere mot nazistene. Quisling-regimet bestemte seg derfor å lage en «hønsegård» for disse «hønsehuene» på Berg.

Fangene ble drevet knallhardt. De fikk svært lite mat, og hadde lange arbeidsdager. Fangevokterne benyttet seg av ulike former tortur og fysisk avstraffelse.

Denne konsentrasjonsleiren har vært lite omtalt i norsk offentlig debatt. Hermans sønn Jan har senere kalt leiren for «den glemte fangeleiren».

Antakelig har denne påfallende tausheten sammenheng med at dette er et bekmørkt kapittel i vår egen krigshistorie:

Ingen av fangevokterne på Berg var tyske. Alle var nemlig norske.

Mistet tre søsken

Det var under disse forholdene Herman Levin gjennomlevde de siste 2,5 årene av krigen.

Tilstanden hans da han kom hjem til Trondheim, forteller alt om hvilket helvete han hadde vært gjennom. Den 35 år gamle høyreiste, flotte mannen var redusert til et levende gjenferd på 42,5 kilo.

Da Herman Levin kom hjem, fikk han vite at tre av hans søsken var blitt ofre for nazistenes untermensch-ideologi: Leopold døde tidlig i januar 1943 (se egen artikkel), mens søstrene Lea og Ragnhild ble gasset i hjel samme dag som de ankom Auschwitz, den 4. mars 1943.

– Da gråt pappa

Herman Levin var frarøvet mye av det som var viktig i livet hans. Tre søsken var døde, de norske fangevokterne på Berg hadde gjort alt de kunne for å frata ham all menneskelig verdighet, helsen hans var elendig og på toppen av dette var han kastet ut fra sin jødiske storfamilie i det mosaiske trossamfunn.

Yngstesønnen Morten forteller at nettopp det siste gjorde veldig vondt.

– Jeg fant brevet fra det mosaiske trossamfunn, og spurte pappa hva det var. Da gråt han. Det var den eneste gangen jeg så ham gråte. Å bli utestengt fra miljøet sitt, var veldig hardt for ham.

Gikk videre

Men Herman Levin rettet ryggen, hentet fram kreftene sine og gikk videre i livet. I juni 1946 flyttet ekteparet Levin og lille Jan til Orkanger for å ta over Leopolds forretning. Et par måneder senere Morten ble født. På slutten av 50-tallet ble forretningen flyttet til Orkdalsveien.

Jan og Morten fikk en god oppvekst på Orkanger. Begge følte seg godt integrert, og det var svært sjelden de fikk slengt etter seg kommentarer som gikk på deres jødiske opphav.

Ingen av dem definerer seg som jøder i dag. De er døpt i den norske kirke, men er ikke troende. Likevel er den jødiske historien noe som opptar dem.

– Jeg føler ingen tilhørighet til jødene i Norge i dag. Men jødenes historie under krigen tilhører meg, fordi jeg var en del av den, sier Jan som er utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen og har arbeidet som statsautorisert revisor i samme by. Der er han fortsatt bosatt.

Kritisk til Israel

Morten Levin bor i Trondheim og jobber som professor ved NTNU på Gløshaugen.

Han var vakt både nasjonal og internasjonal oppsikt med sin Israel-kritikk, ikke minst på grunn av hans engasjement for en akademisk og kulturell boikott av staten Israel.

– Jeg føler at jeg ikke kan sitte passiv, som halvt jøde, og se på hva Israel gjør med palestinerne.

Storebror Jan uttrykker det slik:

– Israelerne må akseptere og forholde seg til de grensene verdenssamfunnet har satt, og palestinerne må akseptere Israels rett til å eksistere.

Taushet

Hvordan ble familien Levin preget av denne dramatiske fortiden? De levde tilsynelatende normalt på Orkanger, der de fikk et stort nettverk. Og ifølge Jan Levin var ikke fortiden noe som preget hverdagen deres.

– Men det var med pappa som med andre som hadde gjennomlevd store traumer under krigen. De snakket ikke om det.

Men når det gjelder foreldrene og deres tanker rundt dette, viser Jan til et brev han fikk av sin mor, hvor hun blant annet forteller om den konstante redselen hun hadde under krigen for at nazistene skulle ta fra henne den halvt jødiske sønnen. I brevet skriver Kristmar Levin:

«Pappa og jeg var enige om aldri å snakke om redslene. Krigen var slutt. Pappa var i live, og vi måtte forsøke å legge all ondskapen bak oss. Pappa ble imidlertid skadet både på kropp og sjel, og hadde det vanskelig.

Vi får bare håpe at slik ondskap ikke får grobunn igjen, slik at galskapen gjentar seg. Men slik som verden er i dag, ser det ikke lyst ut.»