Fra arkivet:

Vannverket i Nærviksdalen

Torsdag 15. mai 1975 sto det i Sør-Trøndelag en artikkel signert EMC (Emil M. Carlsen, lokalhistoriker og baker med mer) om vannverket i Nærviksdalen.

Vannverksdammen med sine 8 000 kubikkmeter vann er fortsatt intakt. Lengst bak, fjorden med Langbrua. 

Orkland

Undertegnede vokste så å si opp i restene av demningen, og fant historien svært interessant. Derfor presenteres den i sin helhet her og nå.

Tekst: Emil M. Carlsen

Foto: Gunnar I. Ustad

Da Orkanger fikk sitt første vannverk, ble det naturlig nok bygget i Nærviksbekken. Det var i åra 1918–1919, ennå før Orkanger ble egen kommune. Helt fra den første bebyggelse kom på den del av Øra som soknet til Nærviksøra, var Nærviksbekken vannkilden for de fleste heimer i dette strøket, selv om den kunne slå seg vrang til enkelte tider – både om somrene når varmen og «tørka» sto på for lenge – men også enkelte vintre med sterk kulde og mye is i bekkfaret. Dette var i vass-treets dager, men store vannforbrukere fraktet vannet heim i stamper og spann.

Det nye vannverket i Nærviksbekken som fra først av var provisorisk bygget, var en kjærkommen avløsning for vannhentingen i bekken som foregikk omtrent der Njardar gate krysser Bekkfaret.

Det var mang en gang en hard-tørn å få tak i vatnet – spesielt som nevnt om vinteren, når en måtte hugge seg ned gjennom isen for å nå ned til det etterlengtede fluidum. Ja – så langt nede var vannet at en måtte stå på hodet for å få tak i det – og da med bare halvfylt vannause for hver tørning en gikk med. Når så vannforbruket var stort var det slett ingen fornøyelse å hente vann på slike dager. Men vannet i Nærviksbekken var spesielt vinters dag gullende rent og godt, men i flomtider var vannet ubrukelig fordi bekken renset seg for alle uhumskheter, og så var leirjorda i Bakdalen og Damfeste lei til å sette farge på vannet – en farge som gjorde det mindre tiltrekkende som drikkevann.

Jeg husker godt både den gamle dammen i Nærviksdalen som Thamsbruket hadde bygget og likeså den første dammen som var av treverk der vannverksdammen er i dag. Som nevnt var det første damanlegget et provisorium, men ble ganske snart erstattet med et skikkelig damanlegg i stein og betong. På samme tid ble rør lagt for å føre vannet til forskjellige steder på Øra og vi fikk vannstenderne som et første lettende tiltak.

Jeg skal ikke befatte meg mer med Vannverkets utvikling i åra som kom og gikk – men det skulle gå både dager og år før samtlige på Øra fikk vannet «i hus» som det heter, og den siste vannstender i gatene unødvendig – den ved Arbeiderforeningen.

Det nye vannverket ble lagt til den mest idylliske plassen i Nærviksdalen – en ren oase med et par stier gjennom duftende småskog hvor Nærviksbekken sildret mørkt og stille i den flate dalbotnen og hvor samlingsstedet for de unge var den store grøtsteinen ved siden av stien som førte oppover til Nærviksløkka og Draulia. I grøtsteinen var skåret inn navn, mange årstall og bokstaver og en studie av den steinen kunne nok fortelle mangt og meget fra Øra i gammel tid. På kammen ovenom bekkedalen mot Sagdalen til – sto heggtrærne i rekke og rad og fristet sensommerdagene med lubne klaser av blåsvarte bær. Derfor kalte vi stedet for Heggdalen.

Det fulgte både historier og episoder med byggingen av det første vannverket. Helt fra planene om et vannverk for Øra ble lagt – hadde vanskelighetene vært mange og store. Stedet var tidlig blitt adskilt eller utskilt som egen brann og bygningskommune, men som ikke hadde midler av noe slag og små muligheter til å skaffe seg de kontanter som skulle til for å realisere vannverksprosjektet.

Men spørsmålet om et vannverk for Øra var reist og noe som vedrørte de fleste og var derfor vanskelig å droppe.

Det største hinder var Thamsbruket som eide vannrettighetene i Nærviksbekken og en hemsko var også at stedet hørte til under storkommunen Orkdal som ikke så på vannverksplanene med altfor milde øyne. Uttellingene ville bli både mange og store. Men vannverkssaken var stadig under bearbeidelse, og da den første verdenskrigen var over tok en nyopprettet komité et nytt initiativ som resulterte i at både bygningskommunen som sådan og huseierne på Øra samstemmig gikk inn for de nye planer. Etter at disse var godkjent av departementet ble det første spadestikk tatt. Da finansspørsmålet fremdeles var uløst, ble det til at Bolaget trådte støttende til og gjennom sitt datterselskap A/S Meldalsskogen bygde ut vannverket i Nærviksbekken. Anlegget ble mye dyrere enn antatt – krigen og etterkrigstida var harde tider med stadig stigende priser. Men vannverket skulle være bygningskommunens eiendom som gjennom sitt styre skulle selge vann til stedets forbrukere ved en stipulert vannavgift – også til A/S Meldalsskogen og dette selskaps mange eiendommer på Øra.

Natt som dag rinner overflødigt vann over damkrona i Nærviksdammen.  Foto: Gunnar I. Ustad

Som før nevnt var den første vannverksdammen et provisorisk anlegg som så å si fra starten av skaffet for lite vann – spesielt når kulde eller tørrvær satte inn. Og et tørrvær eller tørrværssommer fikk vi allerede året etter dammen var bygget som førte til en del komplikasjoner eller uoverensstemmelser mellom Vannverksstyret og byggherren som altså var A/S Meldalsskogen.

Vannmangelen gjorde sitt til at det ble nedlagt forbud mot å ta vann fra stenderne visse tider av døgnet. Men da ingen brydde seg om forbudet, ble vannet like godt avstengt i fordelingskummen som lå i bekkedalen straks ovenfor jernbaneovergangen hvor Folkets Hus senere ble bygget. Men det var bare tilførselen til Øra som ble stengt, og ikke den til husa innafor bekken som tilhørte «Selskapet», og hvor bl.a. hagevanningen gikk for fullt. Folk var fortørnet, og en av stedets innvånere gikk da like godt opp til fordelingskummen og slo stykker låset og stengte vanntilførselen til Bruksområdet. Selvsagt ble dette til stor ståhei da ingeniør Schøtts som stelte med vanntilførselen i første omgang ikke fant feilen. Men omsider fant man fram både til kummen og til synderen som ble anmeldt for sitt forhold. Politimesteren i Pærbakkan var ikke snauere enn at han ila synderen en bot på 250 kroner – politimesteren var jo en av dem som selv hadde mistet vannet. Men mannen ville ikke vedta, og det ble til stor sak – ja så stor og med så mange vitner at rettslokalet i Riangården ble lite og skuespillet fikk utfolde seg i Arbeiderforeningen, hvor saken endte med at ørbyggen ble ilagt en bot på kr 25 – for å ha brutt opp låset – ikke for vannavstengningen. De store bølger omkring denne saken la seg omsider og noen videre merker etter den viste seg ikke. Aktørene ble ikke større uvenner enn at alt ordnet seg, slik at de kunne omgås hverandre i forståelse og fordragelighet. Men vannet ble aldri siden forfordelt. Etter at vannverksdammen ble ferdig bygget etter de opprinnelige planer i 1922 og med en hovedledning av adskillig større dimensjon enn den som først var nedlagt, fikk Orkanger nok vann for mange år fremover.

Men ved industrireisingen i 30-åra ble vann atter en mangelvare, og kommunen bygde ut Lomtjønna med en sperredam. Herfra gikk vannet i bekk til en inntaksdam nedenfor Espa gård hvor 8 tommers ledning førte vannet inn Orkangernettet.

Men imens hadde den gamle dammen i Nærviksdalen tatt til å svikte på forskjellige området, vannet var heller ikke så godt som før, og så hadde folk begynt å finne enkelte ting i vannkranene og ellers også i kopper og kar som ikke hørte heime i drikkevannet. Nærviksbekken som fra først av hadde hatt anledning til å rense seg selv og fri seg fra all slags slam og unødvendige partikler som barnåler, kvister og blad gjennom vår og høstflommer var blitt demmet opp så alt for nær skogen som hadde tonnevis av slikt avfall som nevnt, og som litt etter litt hadde samlet seg opp langs damkronen og i botnen av dammen. I 1942 ble vanntilførselen fra Nærviksbekken stengt og leveransen av vann overlatt nyanlegget i Lomtjønna sammen med pumpeanlegget Orkla Metal hadde bygget på Evjen. Vannverksdammen ble så tømt for vann og arbeidet med å få bort slammet og gjørma tok til. Det hele ble en ubeskrivelig historie – det man antok var et beskjedent arbeidsoppdrag viste seg å være det stikk motsatte. Det skulle gå med flere uker før den siste båra med gjørme var tippet utfor dammen og spyling og vasking var unnagjort. Stanken av slammet var nesten uutholdelig, men ettersom slammet stivnet til forsvant lukta.

Men jeg kan huske at den blågrå massen med sine ingredienser lå på plass utenfor damkronen og langs bekkedalen i mange år etter.

Dette var litt om Vannverket i Nærviksdalen. Som vannforsyner til stedet har Vannverket tjent sin tid. Det er blitt til store forandringer på vannforsyningens område – Nærvikbekkens status er blitt en annen en det den var. Men i dag et viktig reservat i mange henseende.