Treffsikker, elegant og porsjonert

Vi må tilstå at forventningene til Vennastranda Revylags tiende revy var skyhøye. Men idet vi passerte dørstokken til gymsalen i flerbrukshuset, visste vi at de ville bli innfridd.
Snillfjord

Her har det nemlig skjedd en totalforvandling. Hele scenerommet var stort – også med en liten cat walk. Her var det til og med plass til et firemannsorkester uten at det ble trangt.


Dermed kunne våryre skuespillere sette standarden ved å boltre seg gjennom et velkoreografert åpningsnummer. Og fortsettelsen var like spenstig. Med filmvisning, da Steve Qoulings sprell med hammer og meisel ble avslørt. Ordfører John Lernes var nemlig en av dem som var hogd ut av fjellet – på samme måte som fire presidenter er det i Mount Rushmore i USA!


Kveldens første scenenummer «Foill sørvis» hadde hektiske dager på rådhuset som utgangspunkt, med overbevisende spill av Maren Skorild og Silje Volden som IT-ansvarlig og godt skolert papirflytter. Her satt de treffsikre replikkene tett i tett, og bare én av høydarane var da IT-ansvarlig tolket «gaffelen» (kommunevåpenet til Snillfjord) som kom opp på skjermen, som et tegn på at nå er det matpause!


Høytempererte konflikter i nabokommunen Hemne ble usminket fulgt opp i «Overfloden». Her spilte en viss arkitekt, rådmannen og en tidligere ordfører hovedrollene. Hvis vi skal oppsummere litt diplomatisk, kan vi si at her ble det ikke akkurat utvekslet superlativer.


Vi kan ikke dvele ved alle nummer, men ta et kjapt resymé av høydepunktene. For det var flere. Hemmelige skilsmissemøter i ytre deler av kommunen var et av dem.


Her var starten et høydepunkt i seg selv; en ukjent, svartkledd og maskert person kommer inn på scenen, og i halvmørket henger vedkommende opp plakaten det står «Møt» på. Da skjønner vi resten. Her er det strengt vakthold i inngangen, merket «Grense Jakobse...» (plakaten var uheldigvis blitt litt feil beskåret!). Her har slett ikke alle adgang, selv om mannen med kofferten merket «Glasbrått og Stein» får passere under tvil. Det er ikke før lokalpressen dukker opp at det plutselig blir en annen tone. Da hadde det allerede vært slåsskamp i lokalet.


Politiske utbrytere fikk så hatten passet i «Rått parti». Sangnummeret ble glimrende tolket av mor/datter Jorunn Skjærvik/Kristin Klungervik, og de hadde en like knallgod tekst å jobbe med.


Her er det grunn til å stoppe opp og rose revylaget. Det har vært mye turbulens i Snillfjord knyttet til både Rv 714, «skilsmissen» og politiske krumspring i forbindelse med valget. Da kan det bli fristende for revyfolk med skrivekløe å la seg rive med. Men disse temaene ble ikke overdrevet. Det er et stort pluss. Her kom konfliktstoffet i akkurat passe store doser, og det hever helhetsinntrykket.


Det er alltid spennende å se etter Høylandet-kandidater på lokalrevy. Vi fant en denne gangen også. Nå kan det godt hende at Humorfestivalen i Hemne blir neste stopp for «Aillidrett», en monolog eminent spilt av Kristin Klungervik, og som favner himmelvidt ut over Snillfjords grenser. Teksten er helt rå – og ideen enkel, men genial: Livet på lilleputtnivå, med saftblanding, draktvask og kjørelister, er løftet opp på Rosenborg-nivå. Og da blir det ellevilt når enkelte foreldre må ta turen helt fra Afrika for å kjøre til neste bortekamp. Ikke minst når de språklige barrierene dukker opp og det kommer spesialønsker å få ta med både Kone og Konan i bilen. «Aillidrett» er allemannseie – i nasjonalt format.


Andre nummer over snittet var «Shut up» (karaoke for døve) og «Outsoursing» (konsekvensene når ambulanse, prestetjeneste og renovasjon legges ut på anbud). Hva så med Steve Qouling? Jo, denne gangen skulle han sende rein norsk luft til Tokyo – i flasker fra Snildal (ikke Imsdal) som er måsemerket (ikke svanemerket). På den mer ikke-elleville siden, fortjener Reidar Klungervik plusspoeng for visa «En del av vår tid», der han i samsang med Geir Inge Fiske setter det å bry seg på dagsorden.


«Tåtoilla» innfridde jubileumsforventningene så det monner. Dette var så nært en revymessig totalopplevelse det går an å komme. Og da skal vi ikke glemme å gi mye av æren til instruktør Marit Lian, som i flere år har jobbet med gjengen. Anett Hjelkrem har koreografert åpnings- og avslutningsnumrene.


Med unntak av noen små tekniske skjønnhetsfeil på lyd og at vi godt kunne ha tenkt oss navnet på aktørene i programmet, satt det aller meste som et skudd. Vennastranda Revylag har i løpet ti år opparbeidet både selvtillit (i år brukte de heller ikke sufflør) og faglig dyktighet innenfor revyfaget; tekstskriving med en fin blanding av lokalt og mer allment stoff, og kunsten å formidle dette til publikum. Et publikum som lo så de nesten ble helt tåtoilla.


PS: Se også flere bilder under Bildegalleri.


John M. Myrhaug