TORSDAG ble det åpnet ei utstilling om Bent Sølves orkester i 60-tallsrommet på Rockheim i Trondheim. Både Vigdis sine foreldre Gunvor og Egil Mostad, søsteren Turid og to nevøer var til stede. Magne Furuholmen, sønn til Kåre Furuholmen som også spilte i bandet, var også til stede under åpninga.

– Rockheim er ikke bare Wenche Myhre og Jahn Teigen. Rockheim er også å fortelle slike historier, uttalte Terje Nilsen som er ansvarlig for den lille, men viktige utstillinga i 60-tallsrommet på Rockheim.

DET er snart 46 år siden den tragiske ulykka der fem av de seks medlemmene i Bent Sølves orkester samt flypiloten omkom.

– Det er så mange følelser rundt ei slik utstilling. Samtidig er det så viktig at historia ikke blir glemt, uttalte Terje Nilsen som understreket at bandet besto av noen av Norges beste musikere på 1960-tallet.

Dette var musikere som hadde satt spor etter seg.

– Det ble sagt at det skulle være en liten utstilling, men det er blitt til en av de mest minnerike, uttalte Egil Mostad i sin takk til Rockheim.

DEN nærmeste familien til de omkomne har selvfølgelig aldri glemt. De har levd med flytragedien hver eneste dag og hver eneste natt i snart 46 år.

For Vigdis foreldre, Gunvor og Egil Mostad (begge 95), var det et sterkt møte med tragedien som rammet dem så hardt denne første maidagen i 1969.

– Jeg er både veldig vemodig, men også veldig glad i dag, sa Gunvor Mostad som synes datteren Vigdis og de andre musikerne fortjener ei slik utstilling.

Søsteren Turid synes det er fantastisk at foreldrene i en alder av 95 år får oppleve denne utstillinga. Hun er glad både på deres vegne, men også for sin egen del.

– Du vet, jeg og Kari (yngste søster) var flyttet ut og var opptatt med våre ting, mens mamma og pappa var hjemme alene med sorgen. Det var nok fryktelig tungt for dem, sier Turid Mostad som var 21 år da søsteren Vigdis omkom i en alder av 22 år.

Lillesøster Kari var 18 år.

– Som søsken blir det nok til at vi trekker ut noen skuffer ved en slik utstilling, sier hun stille.

SELV om familien ikke har snakket så mye om ulykka og om Vigdis sin tragiske bortgang, tror Turid det har preget familien.

– Det har liksom ligget som et teppe over oss. Derfor er dette med denne utstillinga så fint, sier hun.

Mor Gunvor glemmer aldri 1. mai i 1969 da datteren Vigdis skulle fly sammen med resten av bandet til en spillejobb i Linkøping.

– Jeg hadde en vond forutanelse. Vigdis gruet seg sånn for å fly, og jeg ba henne om ikke å ta fly sammen med resten av bandet. Jeg tenkte på henne hele dagen. Jeg var redd for at noe skulle skje, forteller hun.

Da mannen Egil kom inn i stua etter å ha snakket med presten skjønte hun at noe hadde skjedd.

– Han behøvde ikke si noe. Jeg skjønte med en gang at det hadde skjedd noe med Vigdis, minnes hun.

DEN gangen fantes ikke krisehjelp.

– Men vi snakket sammen om det, sier Gunvor.

Dessuten opplevde de at hele Orkanger fungerte som et kriseteam. Det hjalp dem også å høre på Vigdis sine plater.

– Redaktør Gullvåg i lokalavisa skrev at Vigdis tilhørte hele Orkanger. Det var så fint å tenke på, sier hun og tørker en tåre.