Påska 2010 satte jeg meg ned for å høre gjennom ei plate til et band jeg knapt hadde hørt om. Bandet Soup hadde visstnok en frontfigur som kom fra Skaun; en av kommunene avisa Sør-Trøndelag dekker.

Jeg så derfor for meg en omtale farget av lokal velvilje.

Så ble jeg slått fullstendig i bakken.

Dobbeltalbumet «Children of e.l.b.» viste seg å være et storverk. Så hypnotiserende vakkert at jeg ble sittende til klokka halv fire den natta og spille plata om og om igjen. Og da var jeg ikke kommet til del to av dobbeltalbumet engang.

Jeg var ikke alene om å trykke Soup til mitt bryst. Anmeldelsene var svært gode. Panorama.no mente det var 2010s beste album, og ABC Nyheter utropte den til en av de ti beste utgivelsene i det 21. århundret – både nasjonalt og internasjonalt.

Det er med andre ord en tøff oppgave Soup har gått løs på da de laget oppfølgeren.

Nå er den her, «Beauty of our Youth».

Og det samme skjer igjen.

Nok en gang er jeg blitt sittende til langt over midnatt, med plata på repeat. Dette er umiskjennelig Soup. Samtidig er det et band i endring.

Mindre tekno, mer piano og strykere. Sterkere tekster, vakrere tekster. Noen av dem ren poesi. Nydelige arrangementer, melodier som brenner seg fast og som får deg til å nynne i dagevis.

Åtte sanger. Alle holder et høyt nivå. Man rekker knapt å få én favoritt før en ny tar plass.

Det er likevel én låt som peker seg ut. Man smaker på ordet mesterverk:

«Memoirs of an Imaginary Friend» starter veldig stille.

Noen anslag på pianoet. Så kommer strykerne inn. Først noen få. Så flere og flere. Hele tiden med pianoet i bunn. Det stiger og stiger. Melankolsk. Storslått. Så utrolig vakkert.

Plutselig er symfoniorkesteret borte, og det er bare Erlend og pianoet. Før det igjen stiger. Og tas ned, og låten tar en helt ny retning; et pianotema som vil sitte i minnet for alltid.

Så eksploderer det idet symfoniorkesteret kommer inn igjen. Ordet mektig er kanskje det mest forslitte i kulturjournalistikken.

Mer akkurat her hører det hjemme.