For om lag 9000 år siden, kom det første mennesket til distriktet omkring Orkdalsfjorden. Han kom sjøvegen. Rak langs landet i en selskinnsbåt som vinden feide sidelengs avgårde.

Han var fangstmann; sterk, hardfør, og modig. Nettopp de egenskaper som gjorde at han satt i båten sin i dag og så nytt land gli forbi. En storm ute ved øyene, hadde gjort at de han var sammen med på seljakten nå lå druknet ute i fjordgapet. Han hadde sett den ene etter den andre bukke under, uten å kunne hjelpe dem.

Selv hadde han berget så vidt. Kommet seg opp i ei lita vik og fått dratt opp båten, og ventet til stormen la seg.

Nå var han lenger inne i fjorden enn han hadde vært før. Alt han hadde hatt i båten var borte. Alene, uten mat og redskaper, var han nå ille ute. Han hadde nesten ikke klær på kroppen. De egenskaper som gjorde at han ble én av de utvalgte som skulle føre manneætten videre, kom nå godt med. Storm, sult, og væte tok ikke knekken på ham. Han var en utvalgt, en ener, og tok kampen opp i en håpløs situasjon.

I stedet for å forsøke å karre seg tilbake dit han kom fra, lot han det stå til innover fjorden. Langs grå, nakne fjell som ikke ga bud om noe livberging, drev han innover fjorden. Vannet var grått av leire. Strømmen var så sterk at han måtte legge til lands somme tider og vente til den snudde. Da fant han skjell som han knuste og åt, og en gang ved en bekkeos, tok han en liten laks mellom hendene.

En ettermiddag var han så langt inne at fjorden delte seg i to. Han drev med solvinden langs en bratt fjellvegg. Vinden var nesten for hard for den spinkle farkosten, men han mente at det var ly å finne litt lenger framme, og strevde seg framover. Omsider rundet han et nes, og foran ham lå ei bukt hvor det var helt stille. Grått berg med enkelte storsteiner spredd utover, gikk ned i sjøen. Det var ikke liv å se oppe på land, men en og annen kobbe stakk hodet opp og glante storøyd etter ham.

Det var flo sjø. Han trakk båten opp, og begynte å gå oppover landskapet, etter å ha «væpnet» seg med en god nevestein, som han fant i sjøkanten.

Det var snaut og goldt til å begynne med, men etter hvert ble det mer frodig. Han fant bær som han åt, og spor etter dyr og fugler.

Da han kom opp til toppen av fjellkollene langs sjøen, satte han seg ned på en stein og så seg rundt. Dette hadde han ikke ventet! En stor furuskog lå foran ham. Store trær som svaiet lett i sommerbrisen. Noen vindfelte trær lå langs skogkanten, tørre og grå. Ellers var det frodig og grønt, og gresset var høyt og tett der skogen var glissen. Og han så et syn som fikk hans jegerhjerte til å banke fortere: en flokk hjort gikk og beitet i skogkanten. De kikket nysgjerrig på ham, men beitet rolig videre.

Han ble sittende og se på dyra, og følte seg sulten. Hvordan skulle han klare å skaffe seg et dyr? Dette var det eneste som opptok ham. Han var en erfaren jeger, men det var mest sel og fugl han hadde jaktet på. En gang hadde han, sammen med noen andre, klart å få tak i et villsvin, men hjort hadde han ikke jaktet på før. Han hadde sett dem på avstand, men aldri prøvd å få tak i dem.

Nå skulle han prøve seg, men hvordan? Mens han satt og tenkte på dette, kjente han at vinden spaknet. Snart var det helt stille, det ble kvelende varmt, nesten lummert.

Han skjønte hva det betydde: Regn – kanskje tordenvær. Selv om han kjente naturmenneskets frykt for tordenvær, visste han at værforandringen kanskje ville gi ham sjansen til å skaffe seg en av hjortene, og dermed alt han trengte for mange uker framover.

Han visste hvordan dyr reagerte på tordenvær, og han visste også hvordan han skulle utnytte dette.

Han gikk en tur nedover mot sjøen, og fant det han lette etter: noen flintstykker som isbreen hadde etterlatt seg. Med et utrolig håndlag hadde han i løpet av noen minutter laget seg en utmerket flintkniv, et godt våpen i en vant jegers hånd.

Han skyndte seg tilbake og begynte å gå langs skogkanten. Omsider fant han plassen han lette etter, en trang passasje mellom noen store steiner. En hardtrampet sti fortalte at hjortene pleide å gå denne vegen, og her mente han at det ville være sjanse til å overraske et dyr.

Solen var nå borte. Store skybanker tårnet seg opp over vestfjella og han hørte torden i det fjerne. Det tok til å blåse friskt igjen, himmelen mørknet, og uværet var i full utvikling. Plutselig flerret et enormt lynglimt gjennom skogen, og smellet fulgte med det samme. Jegeren som lå oppe på en stor stein, slo hendene for øynene et øyeblikk, men bare et øyeblikk, snart var han igjen på vakt. Hånden klemte om flintsteinen, og gjennom håret som flagret rundt hodet, skinte de vaktsomme øynene mens han speidet oppover langs stien.

Nå måtte det skje, det han hadde håpet på. Og ganske riktig. Nå hørte han dem komme. Hjorteflokken, – vettskremt av lynet, kom stormende inn i passasjen. Der ble det trangt, og de måtte stoppe opp, slik han hadde tenkt seg det. Spenningen var over. Det som nå skjedde, var håndverk. Blodig håndverk for en mann som overlevde fordi han kunne dette håndverket.

Han hadde tenkt ut hvordan han måtte gjøre dette, om dyra kom slik han håpet. Og nå sto de der tett under steinen han lå på. Han kjente lukten av kjøtt. Mat og klær i massevis sto og stampet for å komme gjennom passasjen.

Lynraskt hoppet han ned på en av de minste hjortene, tok tak rundt halsen på den med en hånd og kjørte flintkniven inn i øyet på den. Snart var det over. Blindet og blødende lå hjorten med steinaldermannen over seg. Han var blodig og våt, men lykkelig over at jakten hadde vært vellykket.

Mens han lå slik og kjente at livet langsomt ebbet ut av dyret, hørte han plutselig en lyd som fikk ham til å springe opp. Han hørte ild. Plutselig var hans muligheter endret. Han hadde mat og skinn. Og mest av alt: Han hadde ilden. Lynet hadde antent ei halvtørr furu, og den brant nå friskt. Han la på sprang bortover til furua. I regnet som strømmet ned, var det viktig å gi ilden næring som holdt liv i den. Han brøt tørre kvister, og snart hadde han et stort bål ved ei berghelle. Dit bar han nå hjorten, og ved hjelp av flintkniven, flådde og parterte han noe av den. Han stekte, åt, og var lykkelig. Etterpå vasket han hår og skjegg i bekken, la seg inn til det halvflådde dyret, og sov. Våknet etter en stund på villmannens vis. Tenkte på jakten og gliste mens han flådde resten av hjorten og hengte kjøttet i røyken fra bålet for at fluene ikke skulle gå løs på det. Skinnet skulle han arbeide med i lang tid, men først måtte han lage seg skraper til det bruket.

Glemselens slør har for alltid lagt seg over denne begivenheten, da mennesket for første gang opptrådte her i distriktet. Ingen vil noen gang få vite eksakt hvordan det skjedde, når, eller hvor.

Kanskje var det omtrent slik, for 8000 – 9000 år siden. I skogene som den gang dekket myrene lengst nord i Orkdal, vest for Geita.

Det er funnet spor etter primitive økser to meter nede i myra her. Kanskje det var vår tapre forgjenger, jegeren ute fra øyene, som etterlot seg disse sporene en gang i historiens tåkete morgen?

Johs Halsen

Les også: Kulturminner i Orkdal (for abonnenter)