Det teateret maktet med «Berlinerpoplene, kommer de ikke nærheten av med «Ligge i grønne enger». Mulig ligger årsaken i bokas innhold som er å fortelle Torunn, Tors datter, sin kamp i forhold til hva hun skal gjøre med farsgården og farsarven.
Mens Berlinerpoplene var en gripende fortelling om en familieskjebne og grisebonden Tor sitt liv på gården Neshov, er fortsettelsen «Ligge i grønne enger» fortellingen om datteren Torunn (Tone Mostraum) sitt oppgjør med farsarven og familiens forventninger.
Det vi opplevde som en sitrende nerve og spenning i Berlinerpoplene, blir bare triste, halvhjertede og lite troverdige glimt fra livet på gården Neshov etter Tors død. Torunns tristhet og kamp går igjen gjennom hele stykket, med stadige innstikk fra de andre familiemedlemmene sineliv. Glimtvis får vi også et møte mellom mor og datter, uten at det blir annet enn en scene.
Mens scenarioene skifter på scenen, sitter gamlefar sjøl, Tormod (Jakob Margido Esp) i all sin hjelpeløshet og taushet på sidelinja. Skikkelsen Tormod er like stødig og god som i Berlinerpoplene. Han sier ikke stort verbalt, men i kroppsspråk og hele sin positur sier han alt, mer enn de andre karakterene i stykket til sammen. Tormod sin sterke og «talende» tilstedeværelse gjennom handlingen er det eneste som egentlig evner å berøre.
Anne B. Ragdes frodige karakterskildringer er velkjente, men også frodigheten og humoren blir denne gangen halvhjertet og haltende. Erlend (Øyvind Brandtzæg) og Krumme (Jan Erik Berntsen) derimot kommer som friske pust inn i sine scener. Til tross for at de er fremmede fugler på Bynesland, er de likevel troverdige i all sin danske glamour og påtatte eleganse. Erlend og Krumme i likhet med Tormod er de eneste som virker helstøpte i sine karakterer, mens Krumme er fornøyelig i hele sin skikkelse.
Mens Trøndelag Teater sin oppsetting av Berlinerpoplene var en fornøyelse i all sin frodighet og rike karakterskildringer, blir «Ligge i grønne enger» stykkevis, delt og haltende. Nerven er fraværende i stykket. Og selve gården Neshov med all dens lukter, lyder og atmosfære som er så sentral i Ragdes skildringer, er bare glimtvis til stede i stykket.
Spørsmålet til slutt blir hva som egentlig mangler?
Svaret er Tor; grisebonden Tor, som er nerven i hele Anne B. Ragdes historie. Historien om Tor som ble så glimrende framstilt av Harald Brenna, angikk oss og berørte oss, mens historien om Torunn blir bare trist traurig uten å berøre.
Audhild Øye
