Selv om Ibsens klassiker har et nytt formspråk med stilistiske kulisser og moderne uttrykk, er tekst og innhold som det opprinnelige. Et dukkehjem handler om ekteskapet mellom Nora og Torvald Helmer. Hvordan de forstiller seg overfor hverandre og hvilke forventninger de har til hverandre. Et dukkehjem som ble skrevet av Henrik Ibsen i 1879, er like aktuelt i 2011. For dukkehjem har vi fortsatt. Hjem som er basert på fasade, pene møbler, vellykkede voksne og søte, flinke barn. Likeså forstillelsen, forventningene og jakten på lykken.

Med sin væremåte understreker Nora dukkehjemmet. Hun lever opp til Torvalds forventninger til en søt og underholdende kone som er som en lerke eller ekorn uten en fornuftig tanke i hodet. For det kan ikke falle ham inn at det passer Nora å snakke om seriøse ting. Hun er og blir en lerkefugl med en ubehendig trang til å ødsle med penger. Men så lenge hun danser og opptrer for Torvald, så er hun tilgitt. Ane Skumsvoll spiller på alle de strenger hun har i rollen som Nora. Hun fyller henne helt og fullt både som den dansende, gjøglende, flørtende, men også omsorgsfulle, tenkende og til slutt sørgende Nora. Ane Skumsvoll er en helstøpt Nora som bærer forestillinga med stor kraft.

Men hun er ikke alene. For dette er et team som har jobbet og snakket i lag. Og ikke bare snakket. De danser og sanser i lag. Flere ganger i løpet av forestillinga er det så stille i salen at en kan høre magen rumle hos sidemannen. Selv om vi kjenner historia og vet neste trekk, så venter vi i spenning på hva som vil skje. Forestillinga har en nerve og en gjennomføringskraft som får publikum til å leve seg inn i historia. Nora og Torvald angår oss og vi bryr oss. For dette er ikke bare et stykke teater. Det er deler av livene våre.

Kjersti Haugen som har regien, har visualisert handlinga på en sterk måte med bruk av glassruter som speiler personene som kommer til og fra. Det er et sterkt symbol når regnet renner i strie strømmer langs glassrutene. Bruken av glass symboliserer også hvor gjennomsiktig og sårbart livet er. Også dukkehjemma er skjøre som glass og kan gå i tusen knas.

Interiørmessig er det kun en knallgul sjeselong som understreker luksus og velferd. Mer er ikke nødvendig. Den rommer alt fra familiehygge, lekenhet og sorg.

Dansen i forestillinga understreker stemninger og følelser. Dans uttrykker glede og fest, og Nora er et feststemt menneske. Men dans understreker også sinne og fortvilelse. Og Nora er ikke bare en lerke og en flørt. Hun er ei kvinne som bærer på en hemmelighet; en hemmelighet som er et bevis på hennes store kjærlighet til Torvald. Men likevel en hemmelighet som vil slå sprekker i en feilfri og glatt fasade og i dukkehjemmets grunnmur.

Forestillinga har sterke kontraster. Fra lerkefuglen som danser for Torvald i nissekostymet, via Nora som Marilyn Monroe som sjarmerer alle til Nora som entrer stua i lange bukser og genser etter å ha forlatt dukkerollen sin. Det som hadde vært, viser seg ikke å være en drøm. Det er virkelighet. Tilbake sitter vi igjen og spekulerer på hva hadde skjedd om Nora hadde blitt? Og hvor ble Nora av? Det er og blir det store spørsmålet; i 2011 som i 1879.

Audhild Øye