Teaterets dramatisering av John Steinbecks roman «Om mus og menn» er et mesterstykke. John Steinbecks historie fra 30-årskrisa i USA blir dramatisert så troverdig, sant og levende at det slår og rører på samme tid. Den enkle scenografien plasserer hendelsene der de hører hjemme; på en øde gård på den øde landsbygda i det som engang var det «promising land».

Vi møter landarbeiderne Lennie som blir mesterlig spilt av Øyvind Brandtzæg, og George som er like overbevisende spilt av Torgeir Reiten. Det eneste de to mennene har, er vennskapet til hverandre og drømmen om å få eie sin egen jordlapp og sin egen stue. Vennskapet som skildres, er så mye, mye mer enn et vanlig vennskap mellom to mennesker. Det er et vennskap som bunner i dyp respekt og toleranse for mennesker som er annerledes. Et vennskap som ikke har rom for svik, men som varer inntil døden.

Øyvind Brandtzæg framstiller kjempen og den tilbakestående Lennie på en måte som drar oss inn i hendelsene. Det er sjelden å oppleve en så hundre prosent tilstedeværelse i en rolle som er alt annet enn enkel. På den andre siden framstår George like troverdig som mannen som har tatt på seg oppgaven å skjerme Lennie mot seg selv.

Forholdet mellom de to landarbeiderne er bærende i stykket og de to personene alene er i stand til å fylle den enorme hovedscenen på teateret med sine ord, handlinger og mimikk. De fyller den med hele sin tyngde.

Samtidig underbygger menneskene på gården realitetene som fant sted blant de fattigste i USA på 30-tallet. Den gangen folk vandret fra gård til gård, fra stat til stat i håp om å få arbeid for ikke å svelte i hjel. Arne O. Reitan er den gamle Candy som ikke lenger er stort til arbeidskar. Jan Erik Berntsen er den litt bråkjekke Carlsson som ordner opp og buldrer i vei på sin måte. Hermann Sabado er virkelig den tøffe og skumle Curly, gårdeierens sønn, som stadig dukker opp som en sort fare mellom arbeiderne. Cici Henriksen er Curlys kone som framstår som den store fristerinnen blant mennene. Hallbjørn Rønning er gårdeieren slik han helt sikkert var det på den tida. Richard Sseruwagi er mesterlig den svarte slaven som er et hakk under de arbeiderne, mens Mads Bones i rollen som Whit sørger for den humoristiske delen i historia. I de fleste historier er det noen som står for håp. Her er det Slim, Pål Christian Eggen, som ordner opp og sørger for rettferdighet i den grad det er mulig i en verden som består av sult, arbeidsledighet og håpløshet.

Historia om Lennie og George er ei trist, men varm og pulserende historie. Det er slike historier vi trenger å høre og oppleve også i vår tid. Slike historier fortjener fullsatte saler fordi de gir så mye i form av dramatikk, historie, følelser og varme. Og faktisk handler det om et verk som resulterte i Nobel litteraturpris.

Audhild Øye