Aarønes, som er bosatt på Orkanger, startet med metallsøking ved påsketider i fjor.

– Jeg har alltid vært historisk interessert, og siden jeg kjøpte meg utstyr har det langt på vei blitt en livsstil, sier han.

Moldenseren, som jobber med IT i Trondheim, bruker mye tid på sin nye hobby.

– Det ble nok omtrent 160 turer i fjoråret, noe min kone nok synes var i det meste laget, selv om jeg prøver å utnytte tida etter at barna har lagt seg, gjerne med hodelykta koblet på, smiler han.

Gamle orkdalinger

Hva er egentlig en tutulus? Kort fortalt er det et rundt plateformet beltesmykke fra eldre bronsealder. Navnet kommer av den spisse tuten som stikker opp midt på platen. På baksiden har den et stangformet feste i senter av innhulingen. På framsiden er den dekorert med sirkelrunde striper og sikksakkmønster rundt i ring. Tutuluser satt ofte flere etter hverandre på et belte. Midt foran på beltet var det ofte plassert en stor tutulus som feste. Som regel blir de funnet i kvinnegraver, men også menn kan ha brukt slike drakter.

Ikke for lykkejegere

Aarønes er svært opptatt av at metallsøking ikke skal bli oppfattet som skattejakt. Det handler om noe annet. For hans del handler det om å realisere en gammel drøm. Helt siden han var liten har han vært opptatt av historie. Selv prøver han å lese seg opp på lokalhistorie og finne aktuelle steder for søking.

– Mulighetene for interessante funn er absolutt til stede i Orkdal, mener han.

Strengt regelverk

Kunnskap om selve søkearbeidet skaffet han seg før han gikk til anskaffelse av utstyr. Han er medlem av Trondheim metallsøkerklubb, som igjen er tilsluttet Norges metallsøkerforening. Han anbefaler alle som har tenkt å prøve seg om å ta kontakt med en klubb. Selve virksomheten er nemlig omfattet av et strengt regelverk som man plikter å forholde seg til. Det er nemlig ikke bare å gå ut i terrenget og starte å søke. For det første må man finne ut om området man vil søke på er fredet.

– Er det ikke det, er det svært viktig å være klar over at man må ha tillatelse fra grunneier, og gjerne også den som forvalter grunnen, sier Aarønes, som opplyser at det finnes lykkejegere innimellom som ødelegger for seriøse aktører.

Han opplever det ikke som problematisk å få tillatelse til å gjøre søk, tvert imot gir mange grunneiere uttrykk for at de er takknemlige for at jordene blir søkt gjennom.

Tidkrevende og mest skrot

– 90 prosent av det vi finner er metallskrot, og vi rydder jo det vi finner, smiler han, og avslører at det er mange makrellbokser og annen emballasje som plogskjæret opp gjennom årene nærmest har pulverisert.

Derfor piper det støtt og stadig i detektoren, som avslører alt av metall som befinner seg 20 cm under bakkenivå. Etter hvert som man blir erfaren lærer man seg også å høre forskjellen på type metaller.

– Lydbildet av en spiker er annerledes enn andre ting, og jeg graver alltid når jeg får treff, avslører Aarønes, som medgir at det kan bli både tidkrevende og hardt arbeid.

Hverdagsgjenstander

Det kan i prinsippet gjøres funn overalt, men han tror nok de som starter med søking fordi de tror at de vil finne sølv og gull, raskt vil bli skuffet. Mye av årsaken til at Aarønes stadig holder på er at han ikke har høy terskel for hva han klassifiserer som interessante funn.

Av ting han tar vare på er noe av det mest vanlige knapper fra 1700-1800-tallet. Dessuten finner han mynter og spenner som er brukt av både mennesker og dyr. I Orkdal har han også funnet store mengder muskettkuler, diverse bjeller brukt på dyr, skjeer og lysestaker.

– Jeg synes alt dette er interessant. Det er en del av historien, og hvis ikke jeg hadde tatt vare på det ville det etter hvert forsvunnet, ytterligere ødelagt av landbruksutstyr.

Innleveringsplikt

Noen lurer kanskje på hva han gjør med alt han finner. Der er det klare regler som gjelder. Det er innleveringsplikt på alle mynter som har datering før 1650. Øvrige gjenstander eldre enn 1537 må leveres inn. Nyere materiale tilfaller i utgangspunktet grunneieren, men i praksis får som oftest finneren beholde dem.

Foreløpig samler han gjenstandene han finner i plastbokser i boden, men planen er etter hvert å lage et såkalt funn-rom i kjelleren.

Samarbeid med fagmiljøene

De organiserte metallsøkermiljøene samarbeider tett med arkeologiske myndigheter. Fylkesarkeologen i Sør-Trøndelag har tatt hånd om den sjeldne tutulusen han fant, og nok en gjenstand er på vei dit. Aarønes har rapportert om funnet, men har fortsatt en engelsk sølvmynt, en såkalt Longcross fra Kong Edvard I sin regjeringstid i England, datert til perioden 1279–1307. Den er også funnet på et jorde sentralt i Orkdal.

Han har for øvrig inntrykk av at arkeologene ser på seriøse metallsøkere som gode samarbeidspartner og medhjelpere. Fra tid til annen leier de også inn kompetente metallsøkere i prosjekter de holder på med.

– Vi bidrar til at ting som ellers ikke ville blir funnet, faktisk blir tatt vare på. Så lenge vi holder oss på dyrket mark har ikke arkeologene noe imot vår aktivitet. Vi sender også ofte inn gjenstander for å sjekke ut hva det er, og for å få mer kunnskap om det vi har funnet, framholder Aarønes.

Ante ikke rekkevidden

Han innrømmer at hobbyen nærmest har blitt en besettelse for han. Samtidig som aktiviteten er en fin avkobling. Det blir mange timer ute i frisk luft, og det hender også at barna får være med.

Høydepunktet så langt er nok funnet av tutulusen, selv om han der og da ikke var klar over verken hva det var, eller hvor gammelt det var.

– Jeg forsto raskt at jeg hadde funnet noe gammelt, men det var først da jeg la ut bilde på Facebook at jeg ble klar over rekkevidden av det. Det kom raskt tilbakemeldinger om at funnet var svært sjeldent og interessant.

Vikingsmykker og skitt under neglene

Motivasjonen er absolutt ikke knyttet til å gjøre de store unike funnene. Likevel innrømmer Aarønes at han har gjenstander som står på ønskelista.

– Det hadde vært artig å finne vikingsmykket Torshammer, eller kanskje en gammel gullmynt, men sjansen er nok liten, innrømmer han.

Det eneste han er sikker på at det blir mye piping, graving, metallskrot, møkkete klær og skitt under neglene.

– Mitt mål er å berge mest mulig før plogen gjør ytterligere skade, sier Steinar Aarønes, som du nok kan få øye på – på et jorde nær deg, også nå i vintermånedene.

Les også: Kulturminner i Orkdal (for abonnenter)