Vi kunne ikke gjøre annet enn å humre og le oss igjennom den vel en-timers forestillinga ved Trøndelag Teater. Det ble lett småhumring en time til ende, kun avbrutt av små latterbrøl da vi ikke greide å holde latteren innestengt.
Jo Strømgren treffer inderlig spikeren på hodet i beskrivelsen av hvordan et arbeidsmiljø blant kvinner kan være på sitt verste. Om de tre rollefigurene tar det helt ut, er det likevel en snev av sannhet i det som utspiller seg på scenen. Selv om de tre kvinneskjebnene i seg selv er tragiske, er de ikke mer triste enn at det er lov til å le av det.
Vi befinner oss på et forlagskontor der forlagssjefen Hildegunn (Hildegunn Eggen) er første kvinne på jobb om morgenen. Hun satser på en myk start med rolig musikk, en kopp god kaffe og litt småprating med duene som befinner seg utenfor vinduet. Så kommer den litt yngre og heseblesende Janne (Janne Kokkin) som har passert de vel 40, og forstyrrer morgenidyllen. Hun forsyner seg grådig av de mannebeina som skulle krysse veien hennes og hevder selv at hun er i en så lykkelig posisjon at hun kan velge og vrake i menn. Kommunikasjonen mellom Hildegunn og Janne blir deretter. Det vil si den bli enda bedre takket være Janne Kokkins framstilling av Janne. Hun er gal, innbitt og tragisk uten at det virker påfallende. Janne Kokkin gjør en strålende karikatur av en kvinne som befinner seg i sin verste panikkalder.
Ungjenta på kontoret, Cici (Cici Henriksen) er den mest balanserte og fornuftige av de tre. Hun har også evnen til å bli dønn forelsket uten at det ligger noe panikkartet i det.
For å gjøre historien komplett, må det selvsagt en mann til. Det er Ola (Ola G. Furuseth) som blir offer for damenes intriger og sexlyst. Han gjennomlever den verste dagen i sitt liv. Men kanskje også den mest forløsende.
Historien i seg selv er vågal og ikke så lite sprø. Med Jo Strømgrens elegante manus og regi som vekker både latter og smil, og ikke minst skuespillernes elegant tolkninger av rollene, blir stykket en herlig fornøyelse.
Audhild Øye
