Vi hadde billetter til en hop on, hop off-busstur, og tilbrakte to timer i ukomfortable, trange busseter mens en fantastisk, kunnskapsrik mann guidet oss gjennom San Franciscos historie, mannen hadde noe å fortelle om hver eneste gate vi kjørte gjennom, så det var klart at han hadde gjort dette før.
Det var svært interessant og lærerikt, og en passende avslutning på turen vår.
Kunst for alle og enhver
Pokémon så langt øyet kan se
Vi hoppet av ved endestasjonen nede ved sjøen, og vandret bort på den velkjente Pier 39. Et turistmekka uten like, og med sjøløver. Massevis av sjøløver. Vi fanget veldig mange pokémon, jeg fikk endelig det dyret jeg hadde håpt å finne i løpet av to uker i USA, men som på grunn av Halloween-patchen gjorde meg usikker på om jeg kom til å finne noe annet enn Ghastley, Cubone, Meowth, og Drowzee. Vi fikk også spist europeiske pannekaker, og crêpes er og blir fantastisk. Skjønner ikke at amerikanerne ikke heller spiser det eller de skandinaviske, fremfor å mase videre om sine tykke, tunge greier. Så ble det en ølpause, enda mer bildetaking, og så en liten spasertur bortover til vårt endelige mål; en cable car-stasjon.
Det var litt overhypa, må jeg si, for det var trangt, og jeg så ikke så mye pga. alle folkene (de overfyller virkelig de vognene), men det var jo greit nok å ha tatt en, så slipper jeg å gjøre det neste gang jeg er i byen. Mangler egentlig bare Alcatraz, nå, av turistfeller og -magneter. Og Chinatown, da, men jeg har aldri forstått folks fascinasjon med slike strøk. Little Italy, Japantown, Chinatown. Hva er vitsen?
Vinhus med musikk
Dagen ble avsluttet med et bedre måltid på hotellets restaurant (de lager altså bedre middag enn frokost), før vi gikk en tur ut på byen og fant oss et vinhus. Bartenderen var hyggelig, pappa fikk sippe til vin, og jeg drakk flere eplecider. Angry Orchard, helt okay, men ikke i nærheten av andre jeg har drukket tidligere. Jeg tror fortsatt Somersby er min favoritt når det kommer til eplecider, altså. Det var også der vi hørte mye av musikken jeg skrev om i onsdagens Vær-Sjur.
Tilbake på hotellet, gikk jeg opp for å slappe av, mens pappa bestemte seg for å bestille en shuttle til flyplassen neste dag. Jeg gikk visst glipp av mye moro, for pappa ble sendt på litt av et eventyr før han fikk bestilt den.
Et siste eventyr
Eller, det gikk greit å bestille den, men han måtte betale et depositum, og de tok ikke kort, så han måtte ha cash. Han dro ned til en minibank for å ta ut penger, og gikk opp til hotellet igjen. Der ble han fortalt at de ikke kunne veksle, og pappa ut igjen. Denne gangen gikk han til den baren vi var innom først den første kvelden, men dørvakta krevde ID. Pappa frem med førerkortet, men det gikk ikke. Siden pappa var utlending, måtte han se passet hans. Pappa lurte på hvordan vakta visste at han var utlending, og det var pga. førerkortet. Pappa opp til hotellet igjen, hentet passet, ned til baren igjen, veksle penger, og så inn for å betale depositumet.
Som sagt, litt av et eventyr, og det vil si at pappa har blitt spurt om legitimasjon to ganger denne turen. San Francisco; jeg elsker deg litt mer for akkurat det.
Vår siste reise
Neste dag var det bare å komme seg ut til SFO, sjekke inn bagasjen, komme seg gjennom passkontroll og security, prøve å finne noe som minnet om en bedre frokost enn hva hotellet tilbød, og så sette seg på flyet. Denne gangen hadde vi langt bedre seter (dvs., jeg fikk plass til ræva mi og til å sitte komfortabelt i 10 timer). Jeg så to filmer («Gladiator» og «Deadpool», har sett begge før, men får aldri nok), hørte på lydbok, spilte Bejeweled i et par timer, spiste god mat, sov flere timer, til dels oppå den ikke upene dama som satt ved siden av meg, som for den saks skyld også sov på meg, så ingenting å utsette der i gården), og så kunne vi etter hvert lande på Schiphol, hvor vi hadde 4 – 5 timer å slå i hjel. De ble brukt til å lade opp utstyr (lenge leve flyplasser med stikkontakter overalt), spise frokost / lunch / et eller annet måltid, kjøpe noen kg ekte gouda (for det får man ikke på Orkanger eller i Trondhjem), og så sette oss på flyet til Trondhjem.
Alt i alt var det en vellykket tur, og jeg er glad vi kom oss ut av landet før Trump kom til makta. Jeg regner med at jeg ikke drar tilbake før tidligst 2020, og sannsynligvis ikke før lenge etter det igjen.
Det koster penger å reise, må vite, og penger er ikke noe jeg har så altfor mye av.