Vi befinner oss på tivoli. Karoline (Marte Stolp) har pyntet seg til fest, mens kjæresten Kasimir (Hermann Sabado) aller helst vil legge seg ned og deppe. Han har nettopp mistet sjåførjobben, og ingen i denne verden kan gjøre ham glad igjen. Aller minst Karoline som nekter plent å forholde seg til kjærestens mutthet.

Konflikten er åpenbar og nærmest dagligdags. Ord spyttes ut, blir vrengt og misforstått. De to kjærestene snakker forbi og bort fra hverandre. Kasimir blir stadig mer deprimert, mens Karoline blir enda mer bestemt på å forsyne seg av de fornøyelsene som dukker opp i øyeblikket enten det nå er i form av den kjedelige skredderen Schürzinger (Øyvind Brandtzæg) eller de to halvgamle gubbene Rauch (Harald Brenna) og Speer (Jan Erik Berntsen). I nattens løp flyter alkoholen fritt, og grensene for hva som er gangbar og akseptabel atferd blir stadig mer flytende. Dagen derpå er det mange som våkner med bakrus og bondeanger, men hva gjør vel det når ølet flyter, musikken er høy, folk ler og alle tilsynelatende morer seg.

Historien om Kasimir og Karoline er ikke usannsynlig. Konflikter og misforståelser oppstår. Alt blir verre der alkoholen får innpass og festrusen råder. Her møtes alle mennesketyper; fra de kriminelle og desillusjonerte, til de grådige og mektige som utnytter andre, de som blir utnyttet, drømmerne som vil sitte litt på den grønne gren, de ulykkelige og også de som prøver å ta ansvar for de som ikke lenger har styring på livene sine. Her er det sjekking og svik, lykkelige og ulykkelige mennesker om hverandre.

Catrine Telle som har hatt ansvaret for regien har gjort en genistrek når det gjelder selve tivolisettinga. Her er det slitte benker og bord, tivolibamser, iskrem, øl og høy begersvinging, karaoke, utenlandske musikere som snakker gebrokkent norsk og prøver å holde stemninga oppe når folk er som mest deprimert. Å ha Heinrich (Hans Petter Nilsen) og Joseph (Mads Bones) i øyekroken er en sann fornøyelse gjennom hele forestillinga.

Nok en gang gir Hermann Sabado en tolkning av en rolle som er troverdig i hele sin tristhet. Som skuespiller har Sabado et uttrykk som overbeviser. Han er så til fingerspissene tro mot budskapet uten et eneste øyeblikk å være i nærheten av å overspille eller overdramatisere.

I samme bås står Øyvind Brandtzæg som er en sann fornøyelse som den stakkarslige og beskjedne skredderen Schürzinger som bare vil alle vel. Harald Brenna er også stor som den fordrukne forretningsmannen Rauch som med makt og penger tror han kan grafse i alle jentene i byen; bare han sørger for å fylle på med nok sprit på forhånd.

Selv om historien om Kasimir og Karoline av Odon von Horvath er trist og deprimerende, er det mye latter underveis. Kall det heller en tragikomedie med bruddstykker fra det virkelige liv. For så dum og så simpel kan menneskeheten nemlig opptre. Og hvor mye lettere er det ikke å være menneske om en ikke hadde hatt disse følelsene?

Audhild Øye